Lystgården på Marienlyst

Stort tilskudd sikrer Marienlystprosjektet: Drammens Museum har fått tildelt kr 4,2 millioner til å etablere lystgården Marienlyst som læringsarena for kunnskapsoverføring av tradisjonshåndverk de neste to åra.

Tilstandsvurderingen Løken Bygg har foretatt av selve bygningene vil gi oss grunnlaget for de viktige valgene som skal gjøres videre i restaureringensprosessen. Her vil fokus være på Vestfløyen med såkalt tilstandsgrad 3. Bygningen har store setningsskader og har sunket med mellom 5 til 15 cm.
De anbefalte tiltakene er omfattende og viser hvor komplekst dette prosjektet er.
Blant annet:
– Demontere vinduer og dører for istandsetting og restaurering
– Demontere takstein for supplering av tilsvarende stein
– Demontere og remontere gulvbord og andre bygningsdeler og skifte ut råteskadde deler i konstruksjonen
– Demontere, supplere og remontere deler av den utvendige kledningen
– Etablere ny fundamentering for å heve og rette bygningen så nært opp til det opprinnelige som mulig.
På slutten av 1920-tallet ble det laget en åpning i Vestfløyen fra gårdsrommet i aksen mot Museets nye hovedbygning. Dette er årsaken til mye av svikten i den bærende konstruksjonen.
 
Restaureringsarbeidene er godt egnet som kursobjekter siden mye av skadene ikke krever spesialutstyr eller kompliserte løsninger. Materialkostnadene vil være relativt beskjedne, siden mye kan gjenbrukes. Her har vi altså en viktig og aktuell inngang til formidlingen ved å vektlegge tradisjonshåndverk, noe det er stor og økende interesse for. Ett eksempel er produksjon og restaurering av bygningsdeler som kan utføres med enkle håndverksverktøy på stedet. Det legges vekt på at kvalitetsmaterialer skal fremskaffes av lokale leverandører. Eksisterende byggematerialer skal gjenbrukes der det er mulig. Samarbeidspartnere vil være Håndverksinstituttet,  Fortidsminneforeningen, elever innen byggfag på videregående skoler og Buskerud Bygingsvernsenter.
 
Bærekraft blir et viktig aspekt i prosjektet på flere nivåer. Her kan vi trekke frem gjenbruk av materialer og bygningsdeler, lokalisering av prosjektet på stedet, tilrettelegging for at flere i lokalmiljøet kan delta uavhengig av økonomi og ikke minst ivaretakelse og tilgjengeliggjøring av et viktig kulturminne. Prosjektet vil omfatte samarbeid med mange ressurspersoner i  ulike fagmiljøer. Samarbeidet vil gi viktige synergieffekter og danne grunnlag for viktige lokale nettverk innen kunnskapsproduksjon, kunnskapsdeling og bevaring av den materielle og immaterielle kulturarven.
 
Museet har solid erfaring med å etablere en læringsarena for istandsetting og fordypning i tradisjonshåndverk, særlig gjennom prosjektet med istandsetting av låven fra Straumen på Friluftsmuseet i 2020. Her var samarbeidet med lokale skoler for kurs i reisverk og restaureringslaft helt sentralt med henblikk på kunnskapsoverføring. Prosessen med istandsettelse av Marienlyst vil også skape fornyet forståelse for bygningshistorien ikke minst på grunn av dokumentasjonen som gjøres underveis.
 
Et verksted og visningsrom i Vestfløyen vil bli en viktig formidlingsarena for ulike håndverksteknikker.
Her vil vi også fortelle overordnet om Marienlystprosjektet i de ulike fasene, en historie som vil ha aktualitet i lang tid fremover. Vi skal også stille ut aktuelle gjenstander fra samlingene som verktøy, bevarte deler av tapeter og sjeldne bygningsdeler.
 
Tradisjonshåndverk og ulike håndverksfag er dermed et stikkord for både bygningsmassen og istandsetting av interiørene. Alt dette skaper en vev av fortellinger som skaper en helhet i formidlingen av prosjektet. I forlengelse av dette planlegger vi temporære utstillinger i Nord- og Østfløyen som en læringsprosess for utviklingen av et hovedkonsept for permanente utstillinger og andre arrangementer i anlegget. Det er foreløpig aktuelt med ett prosjekt pr år som skal ta utgangspunkt i Marienlyst og aktuelle gjenstander fra samlingene. Alle arrangementer og utstillinger skal stå i direkte dialog med Marienlyst, bygningene som ramme og historien til anlegget.

Den overordnede strategien er å formidle dette unike prosjektet underveis i restaureringsprosess for å skape forståelse for viktigheten og omfanget av arbeidet som skal gjøres fremover. Det ligger et stort formidlingspotensiale her, særlig for barn og unge som en viktig målgruppe for å kunne fortsette å fortelle historien om Marienlyst for fremtidige generasjoner med forankring i Drammes historie og lokal identitet.
Vi ser fremover, men en viktig del av prosjektet er også å dokumentere historien og å overføre kunnskap via kurs i tradisjonshåndverk og små og verneverdige håndverksfag. Dette gir oss en viktig og aktuell inngang til formidlingen.

På Drammens Museum er det en rekke programmer i Den Kulturelle Skolesekken. Når museets museumspedagoger lager et undervisningsopplegg for barn og unge tar de utgangspunkt i læreplanene for samfunnsfag og for kunst- og håndverk.

I undervisningsopplegget er det fokus å sette elevene inn i et tema, samtale og aktivisere elevene.
Her er det mange temaer og aktiviteter som kan formidles med utgangspunkt i lystgårdsanlegget. Utvikling av forståelse for tradisjonshåndverk og små og verneverdige håndverksfag vil være en viktig læringsarena for barn og unge i tråd med læreplanene
 
Her er det blant annet aktuelt å trekke inn aspekter ved NIKUs videre undersøkelser i hovedprosjektet: Tilbakeføring av originale farger er et formidlingsgrep for å forteller om forfengelighen til de private eierne opp gjennom historien og de vakre, men ofte farlige materialene overklassen omga seg med for å signalisere rikdom. Dette var det få som hadde råd til.

Her kan vi naturligvis også trekke inn sosialhistorie. Dette er noe museumspedagogene allerede har tematisert på Austad og i de faste utstillingene på museet. De ser et svært stort potensiale i å trekke dette ut til Marienlyst-anlegget.  Å grave seg bakover i historien ved å skrelle vekk ett og ett lag kan være like spennende som arkeologi.
 
Museet arrangerer Barnas Kunstklubb åtte ganger i året. Opplegget for Barnas Kunstklubb på Marienlyst den 12. november 2023 satte besøksrekord. Pedagogene startet med en runde i Østfløyen. Barna fikk gå omkring og undre seg og tenke høyt. Hvem har bodd her? Barn? Hvor mange? Hva het de? Bodde det en eller flere familier her? Hva jobbet de voksne med? «Hva er det der for noe?». Dette opplegget skal videreføres og videreutvikles i 2024.

Museet har startet en prosess som består av ulike delprosjekter. Våren 2023 fullførte man det omfattende arbeidet med å tømme Øst- og Nordfløyen der de stilhistoriske utstillingene sto Dette var helt nødvendig for at NIKU (Norsk Institutt for Kulturminneforskning) kunne begynne med et forprosjekt som innebar undersøkelser av interiørene for å finne tilbake til originale farger og tapeteter. De har foretatt analyser av pigmenter og utvalgte tapeter og bygningselementer i Øst- og Nordfløyen.

Konservatorene fra NIKU ser store muligheter rundt restaureringsprosjektet på Marienlyst. Det er en fordel at det unike bygningskomplekset ble museum allerede i 1911. altså for 112 år siden i år. Dermed er det ikke i museets eierperiode gjort store inngrep i disse unike bygningene etter det som ble gjort av ombygginger i museets første fase. De historiske sporene er mange, og vi vil derfor finne ny og verdifull kunnskap om interiørene. Vi står rett og slett med en skattekiste rett foran oss!
 
Formålet med oppdraget til NIKU er å gi museet en dokumentert oversikt over bygningens historikk, hvilke undersøkelser og hvilke tiltak vi bør gjøre i fortsettelsen. Dette innebærer et uvurderlig faglig grunnlag for valg av håndverksmessige metoder og ikke minst bruk av tradisjonelle materialer. Dette vil også hjelpe oss til å kartlegge hvilke små og verneverdige håndverksfag som behøves i neste fase. I forprosjektet har det blitt utført en avgrenset undersøkelse av utvalgte rom. Formålet har både vært å dokumentere disse rommene, og å få et generelt overblikk over hvor mye som er bevart og hva vi kan finne.

I Østfløyen har to rom blitt undersøkt: Empire-værelset og Moe-værelset. Undersøkelsen har vist at rommene opprinnelig har vært ett rom som har blitt slått sammen. Senere fikk hele rommet velurtapetet, som ble gjenskapt i Empire-rommet på 1990-tallet. Skilleveggen ble sannsynligvis satt opp etter 1847. Det vet vi fordi Moe-værelset da ble tapetsert med et stemplet tapet fra den norske produsenten Frølich «Tapet-Fabrik.F. H. Frölich Christiania», som ble grunnlagt nettopp i 1847.
 
I Nordfløyen har tre rom blitt undersøkt: Storstuen, Dagligstuen og Visittstuen. Rommene har selvfølgelig hatt ulike navn gjennom historien, men jeg bruker disse betegnelsene for enkelhets skyld. I Storstuen er det sannsynlig at det er brukt såkalt auripigment i første malingslag. Navnet kommer fra latin som betyr fargestoff av gull. Pigmentet som er sitrongult er ustabilt og svært giftig siden det blant annet består av arsenikk og svovel. Vi skal naturligvis bruke giftfri variant ved eventuell tilbakeføring. Dagligstuen har sannsynligvis vært mørkerød. NIKU har også ekspertise på tradisjonshåndverk som rekonstruksjon av farger og tapeter, forgylling og restaurering av bygningsdeler. Dette representerer små og verneverdige, faktisk truede, håndverksfag. Norge har forpliktet seg til å ta vare på disse fagene gjennom Unescos konvensjon om vern av immateriell kulturarv som trådte kraft i Norge i 2007.

I tillegg skaper vi stor og entusiastisk interesse for prosjektet via deltakelse i det nasjonale og internasjonale Herregårdsnettverket, blant annet med bidrag som innlegg på seminarer. Vi har utstrakt kontakt med fagfolk i nettverket.
 
Vi har også startet aktuell grunnforskning på gjenstander og arkiver i museets samlinger, Drammen Byarkiv, og i arkiver på Nasjonalbiblioteket og Nasjonalmuseet. Denne dokumentasjonen er viktig del av historikken rundt Marienlyst med henblikk på å skrive både populærvitenskapelige artikler og artikler til fagfellevurdering for publisering i fagtidsskrifter.

Historien om Marienlyst gjenspeiler både Drammens historie, regionens historie og Norgeshistorien. Ikke minst kan vi trekke inn forbindelsen til det store utland. Historien om byen begynner i middelalderen, og vi kan faktisk føre linjene frem til Marienlyst åpnet som museum i 1911 og enda lenger. Her er Drammens Museums årbøker nok en gang en viktig kilde for å dokumentere deler av historien. Arkeologen og museumsmannen Sigurd Grieg skriver følgende i artikkelen «Senmiddelalderske funn fra Drammenselven» trykket i museets årbok 1928-1933:  «Drammens gamle handelsforbindelser må søkes i byene i Nord-Tyskland og Nederlandene.» Fra Drammen foregikk den viktige tømmereksporten til Tyskland, Nederland og England, og importen av varer fra hele Europa. Havnen var byens hjerte. Som den vel også kan sies å være i dag.

I byen vokste det frem en gjenstandskultur basert på luksusvarer og et moderne livsmønster. Høyborgerskapets interiører fulgte europeiske motersom bestemte omgangsformene og åpnet for nye sosiale koder, blant annet visitter hvor det ble servert kaffe, te og vin til forlystelse. Drammen ble kort fortalt et nasjonalt og internasjonalt knutepunkt. I Drammens Museums årbøker og samlingerhenter vi blant annet eksempler på import av eksklusive stoffer. En fransk eller engelsk kjole fra 1750-årene er sydd i grønn silkedamask med innvevde blomster i sølvgrått. Museet har også en såkalt robe à la française fra ca 1760-1780 i silkedamask fra Spitalfields. Begge draktene har snitt som var høyeste mote i England og Frankrike i samtiden. I samlingene finnes det franske tapeter og porselen fra Kina og Danmark.

De lokale håndverkerlaugene representerer også europeiske forbilder. Det er høy kvalitet på det som ble laget lokalt, ofte med sterk påvirkning fra utlandet. Velstanden og ambisjonene vokste hos handelsstanden. De kjøpte kostbare møbler til hjemmene sine på Bragernes og Strømsø, og vi må kunne anta at noe av det importerte innboet også havnet på Marienlyst: serviser, temaskiner, flotte skap med sølvinnlegning, lakkerte skap med kineserier og utskårete forgylte løveføtter.

Det var  Ikke bare materielle, men også idéhistoriske impulser som ble importert fra utlandet. Justisråd Tønder som eide Marienlyst fra 1795 til 1808 leste både Voltaire, Rousseau og Diderot. De malte tapetene på Marienlyst viser et utvalg av sansene og dydene og overklassens galante skikker. Også her kan vi trekke inn påvirkningen fra Europa via plansjeverk og kobberstikk som ble brukt som forelegg. Vi snakker rett og slett om kunsthistorisk import.

At Drammen på begynnelsen av 1800-tallet gjennomgikk en rivende endring fra handelsby til industrisamfunn med en stor arbeiderklasse og nyrike industrieiere, understreker historien om en sosial klasses undergang. Dette gjenspeiles også i eierskiftene på Marienlyst: Velstanden på Marienlyst under Weyer og Tønder og deretter Mallings vekst og konkurs var en direkte følge av handelsblokaden under Napoleonskrigene. Og da var det slutt på Marienlyst gyldne tid som lystgård for familiene fra høyborgerskapet i Drammen. Og med nedgangstidene fulgte en nøkternhet som tilsa vektlegging av lokal tilvirkning av bruksgjenstander. 1700-tallets hang til luksusprodukter fra Europa var dermed en saga blott.

I Østfløyen på Marienlyst pyntet vi et juletre til julemarkedet i 2023. Vi tok utgangspunkt i historiske tradisjoner: Treet hadde glitter og norske flagg, hjemmelagde sløyfer og kremmerhus og et blankt spir i toppen, slik man kunne se det i et borgerlig hjem fra ca 1910.Denne dateringen stemmer godt overens med historien til Marienlyst siden anlegget ble solgt til Drammen kommune av familien Fuglesang i 1909.

Folk flest hadde ikke råd til det overskuddsfenomenet et juletre faktisk var. Treet skulle pyntes og det skulle helst henges på gaver, noe som var utenfor de flestes økonomiske rekkevidde. Dermed blir denne juleskikken også en indikator på sosial status. Tradisjonen med å pynte juletrær i Norge går helt tilbake til første halvdel av 1800- tallet, innført av velstående borgerlige hjem og ikke minst av prestene.

Vi kjenner blant annet til Gustava Kiellands juletre fra 1840 på prestegården i Lyngdal. Hun beskriver treet på følgende måte: «Juletrææet [var] vel besat med hjemmestøbte Lys, bestrøet med store gule og hvide Evighetsblomster fra Haven, prydet med Silkebaand, behængt med Æbler, Gurlander af Rosiner trukne paa Traad og Mandler i Papirnet og forsynet med simple [enkle] Gaver». Dette stemmer godt overens med et vi vet om overklassens juleskikker. Hos folk flest i Norge ble det ikke vanlig med juletre før på slutten av 1800-tallet, da det pyntede treet ble julens sentrale midtpunkt.

Juletrepynten har naturligvis fulgt moten opp gjennom historen. Man har brukt det som har vært tilgjengelig, både håndlaget og masseprodusert, fra hjemmelagde lenker og kurver av glanspapir til nissefigurer og blanke og glitrende (og lettknuselige) kuler, etter hvert gjerne i vel tilpassede fargenyanser. Nå har det også blitt mer og mer vanlig med kunstige og dermed svært praktiske juletrær. Men vårt lett dryssende og granbarduftende juletre på Marienlyst minnet oss om de historiske juleskikkene – selv om lysene som ble brukt ikke var levende, hjemmestøpte talglys, men ble tent med en høyst moderne fjernkontroll.

Denne gangen tar vi en liten avstikker før vi til slutt ender på Marienlyst. Vi tenkte det kunne være på sin plass å fortelle om storfint besøk i Drammen. Det er nemlig lang tradisjon med kongelige besøk i byen. Under dansketiden, i unionen med Sverige – og etter unionsoppløsingen i 1905. I dansketiden var et kongebesøk en storslagen affære, med stort følge og pomp og prakt. På 1600- tallet og utover på 1700-tallet var det naturlig nok Kongsberg som var hovedmålet. Sølvverket sto for betydelige inntekter for tvillingriket Danmark-Norge. Da kong Christian IV grunnla bergstaden i 1624 reiste han via Bragernes Samme år ble kongeveien fra Kongsberg bygget som Norges første offentlige kjørevei. Byen var avhengig av matvareforsyninger, og veien gikk fra importhavnen som lå i Drammen.

Senere reiste så godt som alle de danske kongene til Kongsberg via Bragernes. Dette påminner oss om at byen hadde en av Norges viktigste havner som igjen var årsaken til handelsstandens oppsving – og som dermed hadde økonomi til å bygge en lystgård som Marienlyst.

Og da må vi trekke inn arkitekten Christian Staalberg. Han var en av de tidlige arkitektene i Norge som hadde utdannelse fra Kunstakademiet i København. I Drammen fikk han offentlige og private oppdrag fra slutten av 1780-årene og frem til ca 1810. Det antas at Staalberg også sto for noen ombygginger av Marienlyst under justisråd Tønder i midten av 1790-årene. De to symmetriske fløyene ble forbundet med hovedbygningen ved to porter i stilen som kalles «Louis-Seize». Han utformet sannsynligvis også bygningsdetaljer som dørlister og brystpaneler. Her er det mange likhetstrekk med interiørene på Gulskogen Gård, der Staalberg var utførende arkitekt.

Som den siste av unionskongene besøkte kong Oscar II Drammen i begynnelsen av 1890-årene. Unionsoppløsningen var et faktum 7. juni 1905 og 15. november samme år ble den danske prins Carl til valgt konge. Han tok navnet Haakon VII, og ankom Kristiania ti dager senere sammen med dronning Maud og lille kronprins Olav. Den nye kongefamilien ble straks enormt populær. De kastet glans over en rekke arrangementer i tiden som fulgte. I 1908 var kong Haakon som seg hør og bør også i Kongsberg og avduket monogrammet sitt bergveggen kalt Håvet. Der finner vi monogrammene til alle konger som har besøkt i byen.

Noen av de mest ikoniske fotografiene i museets fotosamling er tatt da kong Haakon og dronning Mauds besøkte Marienlyst under åpningen av Drammens Museum og feiringen av byjubiléet 19. juni 1911. Kongen er i marineuniform, og dronning Maud er som alltid elegant antrukket lyse sommerklær. Og her ser vi nettopp en av Staalbergs porter fra 1790-årene i bakgrunnen til venstre.

Da kong Haakon og dronning Maud var til stede på Marienlyst under åpningen i 1911, var alt som kunne krype og gå av byens notabiliteter var på plass. Men dette var jo i en ganske så formell sammenheng og gikk etter fotografiene å dømme svært sømmelig for seg.

I 1919 arrangerte museet sommerfest, med stor tilstrømning av publikum. Det var salgsboder og karusell og det norske flagget var heist for å understreke stemningen av fest og moro. Vi kan nok regne med at arrangementet var en smule mer løssluppent enn under kongebesøket åtte år tidligere.

Og i 1933 ble fem damer fra venneforeningen fotografert foran Vestfløyen på Marienlyst. De var iført originale drakter fra samlingene blant annet en kjole fra 1730-40 årene i grønn silkebrokade med tilhørende sko. Det er uvisst om dameføtter i 1933-størrelse ble presset ned i dem. Vi har i hvert fall ingen beskrivelse av tilstanden etter bruk. Man var faktisk ikke så nøye på det den gangen, i motsetning til dagens strenge konservatorpraksis. Foranledningen var en omvisning for venneforeningen i museets nye hovedbygning, innviet 1930. Da ble det servert «forfriskninger i Storstuen i den gamle bygning, hvor lys i kroner og staker var tendt, og hvor bordet var dekket med gammelt sølv og fajanse.»

Draktparader med originale antrekk fra museumssamlingene var vanlig helt opp til 1950-årene. På Kunstindustrimuseet i Oslo ble det arrangert flotte soiréer med gamle kjoler og uniformer. Men de var nok litt små i størrelsen, for flere av dem sprakk i sømmene.

I tilknytning til museets virksomhet ble det på 1920-tallet arrangert flere amatørforestillinger i Drammens teater. Disse innbrakte en god slump penger til inntekt for den nye hovedbygningen på museet. Forestillingene var åpne for alle betalende, men de litt mer eksklusive danseaftnene i Børsen var nok for en engere krets.

Bidragene til byggeprosjektet ble merkbart mindre som følge av de økonomiske nedgangstidene på slutten av 1920-tallet. Men engasjementet blant drammensere flest for den nye bygningen på Marienlyst var det ingenting å si på. Og det var stor festivitas da museet endelig kunne åpne i de nye lokalene i 1930.

Da Drammens Museum flyttet inn på Marienlyst i 1911 besto den omfattende samlingen på ca 2200 gjenstander. Et utvalg av disse skulle stilles ut i de pedagogiske stilhistoriske utstillingene i Nord- og Østfløyen. Men resten trengte lagringsplass. Vi finner detaljer om gjenstandene i museets gamle protokoller der de med sirlig håndskrift er ført inn med nummer og beskrivelse.

Allerede tidlig i museets historie hadde man planer om å oppføre et nytt bygg som skulle muliggjøre temporære utstillinger, huse administrasjonen, konserveringsatelier og ikke minst være den endelige løsning på lagringsproblemene. Først i 1930 ble hovedbygningen, tegnet av arkitekt Christian Fredrik Arbo, innviet. Men problemet med manglende magasinplass fortsatte.

Museets første særutstilling åpnet i oktober 1923 i Kunstforeningens lokaler i Børsen på nettopp på grunn av plassmangelen på Marienlyst. Her ble det vist byprospekter, fotografier og oppmåling av gamle bygninger i Drammen og omegn.

I de første tiårene hadde ikke museet en direktør, men en «Direktion». Denne besto i en årrekke av blant annet overrettssakfører A. Juel (formann) og overrettssakfører C: O. Lund. Et annet navn som tidlig dukker opp er Anneken Louise Pettersen. I årboken fra 1918 under overskriften «Museets styrelse og personale» står det at hun utfører «museumsarbeidet». Samme år ble hun utnevnt til konservator. Hun bidro med en rekke lange og lærde artikler i årbøkene, et resultat av hennes forskning på museets samlinger

Anneken Pettersen samarbeidet også med flere personer som skulle gjøre seg gjeldende innenfor det norske museumsfeltet i mellomkrigstiden. Da første etasje i Nordfløyen på Marienlyst skulle innredes med en stilhistorisk interiørutstilling fra perioden 1780-1840, ble «hr. konservator» Thor Kielland hentet inn som faglig ekspertise. Kielland ble senere direktør ved Kunstindustrimuseet i Oslo. Vi må også nevne professor og kunsthistoriker C. W. Schnitler som hadde vært Pettersens lærer i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Han forsket på Gulskogen gårds historie, og vi må kunne anta at Pettersen var en ressurs under dette arbeidet.

Pettersens offisielle rolle var i en årrekke nokså tilbaketrukket sammenlignet med hennes mannlige kolleger. Men det var hun som i 1946 ble den første ved museet som fikk den formelle tittelen «direktør», som aller første kvinne i Norge. Og dermed har Drammens Museum vært med på å skrive kvinnehistorie!

Vi vil gjerne bli bedre kjent med personene som kan knyttes til historien om Marienlyst. De var alle mennesker av sin tid og kan hjelpe oss til å forstå anlegget bedre, også som et lite stykke sosialhistorie..
Foreløpig vet vi mest om hovedpersonene og ikke tjenerskapet, gårdshjelper og husmenn og andre som var knyttet til driften. Disse har stort sett gått inn i historien som anonyme, men nevnes med navn i folketellingene.
 
Historien begynner med Else Angell (1710-1787) og hennes oppkjøp av eiendommer. Hun ble tidlig enke etter kjøpmann Albert Angell (1697-1746), og var en driftig dame!
 
Deretter overtas eiendommen av havnefogd og krigsråd Hans Thomas Weyer (1721-1790) og fru Magdalena Weyer (1732-1819). Her bygger Weyer lystgården Weyersfryd der han og familien kunne trekke seg tilbake fra offentligheten. Bygningene får sin nåværende utforming mellom 1770 og ca 1780, inkludert lysthuset..

Justisråd Hans Heinrich Tønder (1738-1808) kjøper anlegget av Weyers enke i 1795 og døper det om til Tøndersfryd. Hans eierperiode er kalt «Lystgårdens kulminasjon». Tønder var språkmektig og vitebegjærlig og preget av opplysningstidens idealer. Han sto øverst i det sosiale hierarkiet, og drev utstrakt selskapelighet slik det sømmet seg for en mann med hans klassebakgrunn. Han giftet seg aldri.
 
Grosserer Hans Malling (1748-1816)og hans hustru Marie (1751-1820) overtar i 1808, og anlegget forblir i familiens eie helt frem til 1843. Det er nå anlegget får navnet Marienlyst Malling driver handelsvirksomhet på Strømsø. En stor trelastforretning gjorde ham til en av byens rikeste menn under «den såkalte gylne periode rundt år 1800. Men så blir det det blir trange tider og konkurser som følge av konjekturene under Napoleonskrigene. Familien Malling skal komme til å merke ringvirkningene av dette.
Gården blir solgt ut av familien i 1843. Kjøper er handelsgartner Jørgen Knudsen (1806-1862), «Knudsen på Enga», som anlegger et stort gartneri og planteskole på eiendommen Kommunen overtok forvaltningen av Marienlyst etter Knudsens enke Anne Margrethes (1786-1870) død, og solgte den videre til tekstilfabrikant Jørgen Fuglesang (1809-1877) i 1873.

Og så ble Marienlyst optimistisk nok kjøpt av Jacob Styrmoe (1823-1886), ordfører i Skoger og bryggerieier. Men han hadde rett og slett tatt seg vann over hodet og viste seg å være insolvent. Kommunen gikk inn som kjøper og stilte eiendommen til rådighet for Drammens Museum i 1909. Utstillingene på Marienlyst åpnet i 1911, til Drammens 100-årsjubileum.

Hagen på Marienlyst var en del av lystgårdsanlegget som ble fullført ca 1790.
Beplantningen har variert betydelig gjennom årene. I 2004 ble det gjennomført en hagearkeologisk utgraving for å undersøke hvilke forandringer hagen hadde gjennomgått og om gangveiene alltid hadde ligget samme sted som i dag. Utgravingen viste at de kryssende gangveiene som deler hagen i fire såkalte kvarterer og den omsluttende veien hadde vært der hele tiden og var dekket av sand og elvegrus.

Inne i hvert av kvarterene ble det ikke funnet strukturer i jordlagene, men i det sørvestre kvarteret ble det funnet en nedgravd bunn, trolig fundament for et vannkar. Dette har blitt rekonstruert I nordvestre kvarter ble det også påvist nedgravd hestemøkk i tre rader som trolig har fungert som varmebed for krevende vekster som palmer og ananas (!).

Anlegget er i dag organisert symmetrisk om en hovedakse, typisk for klassisismen, med internasjonale forbilder fra blant annet hagen i Versailles som ble anlagt i 1630-årene. Aksen tar utgangspunkt i hagedøren i Østfløyen og går i rett linje mot lysthuset som danner et fondmotiv.

Lysthuset er fra ca 1780 og dannet opprinnelig overgangen mellom den private hagen og landskapet utenfor, som tidligere var åpent inn mot byen, Vi må husket at Marienlyst lå utenfor datidens bykjerne, lenge før reguleringen av kom Bjørnstjerne Bjørnsonsgate.

Under opparbeidelsen 2006-2008 som ble bekostet av Sparebank Øst, bygget man på hva som ble funnet og hva som kunne vedlikeholdes etter forbilde fra den høye standarden fra 1700-tallet. Planen ble utarbeidet av gartner Jan Høvo og kombinerer blomster og urtehage. Plantene som er brukt var vanlige i norske 1700-tallshager. Eksempler på dette er blant annet dagliljer, prestekrager, peoner, salvie og timian.

Blomsterbedene er anlagt langs midtaksen som er kantet med skåret gresstorv. Langs tverraksen står rader med bærbusker og frukttrær som også er plantet langs kvarterenes ytterkant. En sjasminhekk på nordsiden gir en avgrensning, men gjerdet gikk tidligere i kanten av gangveien. Hekken på den søndre siden av hagen ble plantet i 1920-årene for å skille hagen fra Hallingtunet, der det på 1800-tallet lå en frukthage. Anlegget skjøttes i dag av José Arroyo Perez som har kompetanse på historiske hager.

Handelsgartner Jørgen Knudsen (1806-1862), «Knudsen på Enga», kjøpte Marienlyst i 1843. På eiendommen anla han som et stort gartneri og planteskole som han drev sammen med sin hustru Anne Margrethe Knudsen. Da er det slutt på Marienlysts tid som lystgård.

Importen av planter og frø viser at Knudsen var orientert mot verden utenfor Drammen i arbeidet med å skaffe attraktive vekster til byen. Ekteparet averterte produktene i lokalavisene: «Engelske Apricos- og Fersken Træær, Vinranker, Extra gode Stikkelsbær, hvide Drue, Ribs, Moseroser, Rosa unica og Rosa Tuscany» Man kunne også få kjøpt ulike sorter epler og pærer, i tillegg til asparges, reddiker, karve og salat. Altså alt man trengte for å anlegge en egen kjøkkenhage. Kanskje utvalget til Knudsen hadde vært like aktuelt i dag?  Knudsen leverte blant annet også hele 250 kastanjetrær til Bygdø Kongsgård.

På eiendommen hadde ekteparet en egen salgsbod for frukt og grønnsaker, den såkalte «Knudsehytta». Rundt gårdplassen, på Marienlyst, altså i hjertet i selve anlegget, myldret det av folk i boligfløyen, på kjøkkenet, i drengestuen, i bodene med lagringsrom og i andre driftsbygninger. På gårdsplassen sto også vannposten som var en viktig forutsetning for hele virksomheten.

Av folketellingen fra 1865 fremgår det at det til sammen bodde 40 personer på Marienlyst og den tilliggende Scheitlieløkken. Her finner vi de fleste sosiale lag i samfunnet: en husholderske, tjenestepiker, en kontorfullmektig, en skipsreder, en lensmann, en kjøpmann, en tømmermester, en maltmester, en arbeider og en tomtearbeider. Alle mennene er oppført med navn, i motsetning til koner, barn og tjenerskap (!)

Knudsen som var en foretaksom og respektert mann med sosiale ambisjoner, døde i 1862. Helt siden han kjøpte Marienlyst hadde han vært kirkeverge ved Strømsgodset kirke, der han også er begravet. Enken opprettet et legat til fordel for fattige i Strømsgodset, og midlene til dette skulle tas av salgssummen for Marienlyst. Etter et par påfølgende eierskifter, ble eiendommen kjøpt av Drammen kommune som stilte den til rådighet for museet i 1909.

Knappe ti år etter kan man lese i museets årbok at det var anlagt parsellhager i parken som omga Marienlyst. Her er vi på en måte tilbake til utgangspunktet i 1770-årene da en viktig del av driften av lystgården var å drive matauk. Under 1. verdenskrig var det vareknapphet, og for mange av beboerne i området var dyrking av grønnsaker et viktig tilskudd til husholdningen. Noe å tenke på i dag også?

Marienlyst fremstår som en komplett lystgård fra 1770-tallet. Og hva er egentlig en lystgård?

I utgangspunktet ble disse anleggende oppført på landbrukseiendommer eller såkalte løkkeiendommer. De lå et stykke unna bysentrene, men ikke lenger unna at man kunne reise inn til byen hvis forretningene kallet.

Her kunne velstående byborgere trekke seg tilbake og forhåpentligvis ta seg noen øyeblikks frihet fra materielle sorger. Da ble skillet mellom det offentlige og private grunnleggende: Hvordan fremsto man i offentligheten og hvordan var man bak fasaden på fritiden? Gårdene ble hovedsakelig benyttet om sommeren, men flere ble etter hvert helårsboliger, noe som også var tilfellet for Marienlyst på begynnelsen av 1800-tallet. Navn på kjente lystgårder i Drammensområdet understreker imidlertid bruken i den sommerlige årstid: Frydenhaug, Sommerfryd og ikke minst Marienlyst.

Allerede de gamle romerne skilte mellom en villa urbana, som lå inne i byen, og en villa suburbana som lå unna byens ståk og larm. Her kunne de forene det det nyttige med det behagelige (delectare et prodesse), altså både landbruk og selskapelighet. Så her kan vi faktisk trekke linjen fra den italienske antikken helt frem til frem til Drammens lystgårdsanlegg.

Kombinasjonen av matauk og landliv i rimelig avstand fra byens trengsel var de færreste forunt. Man hadde også muligheten til å forlate et bysentrum i tilfelle pest og kolera. Dette understreker helt konkret forskjellen mellom de sosiale lag.

I et lystgårdsanlegg er vanligvis bygninger og hager tett knyttet sammen som i de mer fornemme herregårdsanleggene og slottene vi finner i Norge. Et godt eksempel på det siste er den nyrestaurerte parken som omgir lystslottet Oscarshall på Bygdøy. Denne ble riktignok anlagt som et romantisk hageanlegg med slyngede stier. Den historiske hagen mellom Østfløyen og lysthuset på Marienlyst har derimot et stramt aksialt preg Den ble opparbeidet på nytt i 2006-2008 etter grundige undersøkelser av tidligere strukturer av grusganger og beplantning. Det var for en stor del den samme hagehistoriske ekspertisen som bidro her som under arbeidet med parken på Oscarshall.

La deg inspirere av de malte veggtapetene i storstuen i den såkalte Østfløyen på Marienlyst. Rommet er kanskje det mest spennende i hele lystgårdsanlegget, rett og slett en liten kunsthistorisk skattekiste. Tapetene, som er fra slutten av 1770-tallet, ble gjenoppdaget i 1951 i forbindelse med restaureringsarbeider. Under hele 9 lag med papirtapeter og to lag med maling fant man dekorative billedfelter som sannsynligvis er malt av Johan Diderich von Dram (1725-1798).

Feltene er satt inn over marmorert brystpanel og viser et herskapelig liv i ute i det grønne. Her ser vi blant annet elegante damer som er engasjert i brettspill og en velkledd herre som spiller fløyte mens hans yndefulle ledsager blar i noter. Fornemme personer sitter rundt et oppdekket bord, og i to av scenene er vi også vitner til det som sannsynligvis er et vellykket og mindre vellykket frieri. Scenene er gjengitt med overgrodde, antikke ruiner i bakgrunnen som fungerer som en slags kulisse.

I ett av feltene poserer et feststemt ektepar. Dette kan være et dobbeltportrett av havnefogd og krigsråd Hans Thomas Weyer (1728-1790) og hans hustru Magdalena (ca 1732 – 1815) som ønsker sine gjester velkommen. Det var Weyer som oppførte Marienlyst slik vi kjenner det i dag, med en to etasjes hovedbygning og lavere sidefløyer. Anlegget sto ferdig ca 1780 og fikk navnet Weyersfryd etter eieren. Her kunne familien trekke seg tilbake og hengi seg til landlige aktiviteter et godt stykke unna bygården de eide på Strømsø. Som seg hør og bør i et lystgårdsanlegg, ble det også anlagt en park med et lite lysthus.

Marienlyst har hatt flere eiere opp gjennom historien, og det var da grosserer Hans Malling (1748-1816) og hans hustru Marie (1751-1820) overtok at anlegget fikk navnet Marienlyst som i dag er navnet på hele området.