Syklisk tid på Hallingtunet

En primstav er også en kalender, og den har hørt til det gamle bondesamfunnet i århundrer. Den har ingen datoer, men et hakk for hver av årets dager, ordnet i en sommerside og en vinterside. Men i det gamle bondesamfunnet var kalenderen ikke slutt når året var omme: Etter vinter kommer vår, og hver gang kalenderen ble snudd, den 13. april og 13. oktober, var det bare en gjentagelse av året før.

Primstaven kan være formet som en ring, men oftest som en stav. Men selv som en stav fremstiller den året som et kretsløp, som begynner forfra så snart det slutter: Neste år vil dagene komme akkurat slik de kom i år og i fjor, hverdager og helligdager, de viktigste med egne merker skåret inn i staven. Noen merker står for en hellig kvinne eller mann som har gitt sitt navn til dagen, som Sankt Hans eller Marimesse. Merket for Sankt Hans kan være et timeglass, for allerede ved midsommer begynner nedtellingen til midvinter, og timeglasset viser hvor langt det er til neste gang glasset skal snus. Marias merke kan være et tre for vår og fruktbarhet, eller en krone som viser at hun er himmelens dronning. Andre merker skal minne bonden om gjøremål på gården: Ljåen om slåttedag og kniven om slaktedag. Merkedagene er årvisse, med sin faste plass i årets syklus. Om tiden i det gamle bondesamfunnet kan vi si at den er en syklisk tid.

Vi lever ikke lenger i det gamle bondesamfunnet, og vår tid er ikke lenger syklisk. Vi tror på fremskrittet og legger tiden bak oss på veien mot en stadig bedre fremtid. Vi skrider frem langs en tidslinje som peker rett fremover, og så snart nåtid er blitt fortid, er den ugjenkallelig tapt. Mens de gamles tid var syklisk, er vår tid lineær. Og på nåtidens kalendere står det ingenting om praktiske gjøremål. De høytidene som fremdeles er markert, som 17.mai og jul, er levn fra den gamle tid, da alt gjentok seg år for år.

Slik menneskene i det gamle bondesamfunnet betraktet året som et kretsløp, slik så de også det enkelte menneskeliv. Årets syklus var kortere enn livets syklus, men i begge syklene gjentok tingene seg i fast og forutsigelig rekkefølge: Når de gamle døde, ville de unge ta over, og slekter skulle følge slekters gang. Akkurat som året, hadde livet sine faste høytider: fødsel, giftermål, død. Barsel, bryllup og gravøl ble feiret ifølge tradisjoner som var overlevert fra generasjon til generasjon gjennom hundrevis av år.

Loftstuen på Drammens Museum stod en gang på gården Rue i Hol i Hallingdal. Den er fint laftet og innvendig smykket med både treskurd og rosemaling. Den var gårdens stasstue og gjestestue og ble brukt når høytidene skulle feires med gjestebud. På loftet har vi laget en liten utstilling om den sykliske tid. Den ene delen av utstillingen tar utgangspunkt i primstavene. Vi har funnet frem et par primstaver, og andre gjenstander i museumssamlingen som svarer til merkene på staven. Vi har med økser, kvernstein og stekerist, knyttet til de helliges martyrier i katolsk tid. Og så har vi med fiskekrok, rive, vekt og mange andre ting, som etter at reformasjonen avskaffet helgendyrkelsen, ble tolket som påminnelser om praktiske gjøremål på gården.

Den andre delen av utstillingen anskueliggjør livets syklus med fotografier av slekten på Rue. Vi ser foreldrene bli gamle og deres barn bli voksne og selv foreldre til en ny oppvoksende generasjon. På de eldste bildene er Rue-folket kledd i den lokale drakt, helt som de forfedrene som hadde helgedagsklær, åklær og sølv forvart i kistene på loftet. Vi ser den rike onkelen i Amerika, og andre som reiste til byen for å utdanne seg og bli byfolk med byklær og et livsløp som ikke lignet på noe i slektens fortid. Slik ser vi hvordan folk forlot den sykliske tid og trådte inn i den nye lineære tiden.

Mikkel B. Tin

Kurator for utstillingen på Rueloftet