Kort historikk

I 1914 overtok Drammens Museum en tømret stue fra Moldbakken i Torpo i Hallingdal. Stua hadde vært på Jubileumsutstillingen på Frogner (Kristiania) og museet hadde lånt ut inventaret. Nå fikk museet overta huset og gjenoppførte det i parken på Marienlyst. Drammens Museum hadde gryende ambisjoner om å bygge et friluftsmuseum etter mønster av Norsk Folkemuseum med oppgave å vise bondekulturen i Buskerud fra tiden før industrialiseringen. Flere gamle tømmerhus fra Hallingdal fulgte: et bur fra Tunehagen i Ål ble reist 1917, en stall fra Søre Villand i Hol ble gjenreist i 1922, en loftstue fra Mellom Rue i Hol ble gjenreist i 1927. Så fulgte en badstu fra Rud i Hovet som kom opp i 1937. Museet kjøpte disse husene. Krigen satte nå stopper for prosjektet som gikk ut på å anlegge friluftstun på en tomt helt ut til Danvikgata.

Etter krigen vokste ambisjonene. Museet hadde i løpet av krigsårene sikret seg flere aktuelle hus og ønsket et større areal enn tomten på Marienlyst. I 1949 overlot Drammen kommune museet et 530 mål stort areal i Kobberviks skog under Nordbykollen på Tangen. Etter hvert ble 20 hus gjenreist her, men det viste seg vanskelig å drive forsvarlig. To hus ble påtent. Da kommunen ønsket området til boligutbygging, fikk museet til erstatning disponere et 200 mål areal på Bragernesåsen, innenfor "Spiralen". I 1967 ble vedtatt å flytte museet. Husene i Kobbervikskogen ble revet og lagret. Planene trakk imidlertid ut, og først i 1987 ble de første husene gjensreist. Mellom 1987 og 2000 ble 20 hus gjenreist. 9 av husene hadde stått i Kobbervikskogen.

Midt i byens turterreng 300 meter innenfor Spiraltoppen er det nå gjenreist 21 gamle tømmerhus som skal illustrere tidligere tiders gårdsdrift og bygningstradisjoner i Buskerud.

Havnegata 52, Drammen

Bygningen fra Havnegata på Tangen i Drammen er fra tidlig på 1800-tallet og lå opprinnelig med fremsiden mot sjøen og baksiden mot gaten. Mellom 1886 og 1925 var huset portnerbolig for Tangen fallmueskol. Det var allmueskole på Tangen allerede i 1752. Barn av foreldre som kunne betale gikk på borgerskoler. Bygningen er gitt museet av Drammen Slip & Verksted.

Skustad landhandel

Landhandel fra Ner-Skustad, Øverskogen i Lier, antakelig bygget som landhandel i første halvdel av 1800-tallet. Handelsvirksomheten la beslag på to av rommene i bygningen. Det tredje rommet – til venstre – ble brukt til lagerrom om vinteren og gårdens bryggerhus om sommeren. Bygningen kom til Drammens museum i 1976 med det originale interiøret. Her forsøker museet å gjenskape noe av den gamle stemningen i et landhandleri med varer både i hyllene og i taket

Vikebygningen

Bygningen er flyttet fra sundplassen Østre Vikersund i 1990. Gjestgiveriet er bygget i 1665 av løytnant Johan Sommer og utvidet til begge sider i 1690-årene. Disse deler er senere revet slik at kun eldste del gjenstår. Johan Sommer var demobilisert etter freden i København i 1660 og fikk som mange andre offiserer rett til å drive gjestgiveri.

Bygningen skiller seg fra bondesamfunnets byggeskikk på 1600-tallet og ligger nær opp til store bygninger på herregårdene og store byhus i Christiania og Drammen på samme tid: Vindusåpningene er store og bjelkehodene har profilerte fremstikk. Bare tømmerkjernen var bevart, og svalgangen er rekonstruert etter spor i bygningen.

Toenstua

Mønsåsstua fra Toen i Svene, Flesberg i Numedal er årringsdatert til 1711. Huset har stue og kove, men opprinnlig var døren disrekte til en forstue, men ble senere flyttet, trolig samtidig som stua fikk ny rosemalt innredning. I 1792 ble inventaret rosemalt, trolig av Thore Kravik

Setra

Langedragsetra fra Nore i Numedal er etter lokal tradisjon bygget 1730 med jordgulv, åpent ildsted – åre - midt på gulvet, ljore i taket og veggfaste senger og benker. Seterbua har tre rom: ”vaktarsval”, seterrommet og melkebua. I melkebua er det hyller til oppbevaring av melk og melkeprodukter, derfor ligger den i nordre ende av huset for å holde melk, ost og smør så kjølig som mulig. I framsvala er det bandfeste for krøter på veggen.


Åmotseterfjøset

Fjøs fra heimesetra under Sør-Skjønne, Nore i Numedal. Heimestera ble brukt først om våren og sist om høsten, mens kyra var på fjellsetra om sommeren. Fjøset er meget stort og rommer over 20 kyr, men båsene er små og trange selv for de små kuene som fantes den gangen. Fjøsdøra lå ut mot en elv, og i døra som vendte mot elva, var det et hakk. Der lå det ei renne som lå bort til elva. De kunne spare mye vannbæring ved å fylle vannet til kyra rett i denne renna. Fjøset var i bruk helt til museet kjøpte det i 1949.

Basolstua

Denne lille hytta var verkstedet til rosemaleren Per Basol fra Eggedal. Han var født i 1887 og levde og arbeidet her fra 1928 til 1971. Husmannsplassen hans er nå på Sigdal museum, mens verkstedet hans er kommet hit til Drammens museum.Per Basol levde av å være rosemaler. Han malte det folk ønsket – både lokalt og til turistene. Malerstilen hans er i tradisjon fra ca 1850, og han brukte klare og rene farger når han skulle selge ting i Eggedal, og – som han sa – mer duse farger når han skulle selge til turistene.Ved siden av rosemalerstrua er det lagret en liten låvebygning fra Bingen.

Bygdesag fra Gunhildsrud på Øvre Eiker

Dette er ei bygdesag med to sagrammer, dvs at den kunne skjære to stokker samtidig. Sager som ble drevet med vannkraft fantes her i landet allerede på 1500-tallet, og de er kjent fra Drammensvassdraget fra 1528. Tidligere laget man bord enten ved å klyve en stokk eller ved å sage for hånd.De fleste sagene ble anlagt ved fossene på Modum og ved Vestfossen. Til å begynne med var det adelsmenn eller kirken som eide sagene, men etter hvert fikk byborgerne i Drammen kontroll over sagbrukene i vassdraget. Oppgangssagene førte til en sterk økning av produksjonen. En sagmester med dreng kunne skjære opptil tre tylfter bord i døgnet. Fra 1688 fikk sagene kvoter for hvor mye de kunne skjære, og ble kalt kvantumsager. Bøndene fikk bare skjære bord til eget bruk.Denne saga fra Gunhildsrud var en flomsag som bare hadde vann til drift vår og høst. Den ble bygget i 1809 – omtrent på den tiden myndighetene begynt å avskaffe alle reguleringene av sagbruksdriften. Denne saga er en gave til museet fra Drammens Handelsstands forening.

Kvernhus

Dette kvernhuset kommer fra gården Holo i Hallingdal. Den ble brukt til å male korn og salt. Siste gang den var i bruk var ved maling av salt omkring 1910. Kvernkallen sitter under huset og driver kvernsteinen rundt, når det var vann nok. Mange bekkekverner hadde vann nok bare i flomtida om våren og høsten. Ikke alle gårder hadde kvern, så noen måtte få malt kornet sitt hos en nabo.Kornmaling var mannens arbeid – unntatt utenfor sesongen når det hendte at de måtte falle tilbake på den gamle håndkverna, som var kvinnenes oppgave.

Vinnastua

Denne stua kommer fra gården Nedre Vinna i Krødsherad. Stua var fredet, men eieren ønsket å ta i bruk tomta til andre formål, og slik havnet den på Drammens Museum. Stua har rester av rosemaling på interiøret. Noe er datert til 1783 og noe til 1855. På en skapdør kan vi lese: ”Malet af mig G. T. S. Foss”. På døra til kammerset finner vi en framstilling av David og Goliat, og på det nederste dørspeilet er det malt en havfrue.Den siste tiden var stua i bruk som sommerstue hvor de bodde bare om sommeren.


Loft fra Ål og bur fra Garnås i Nes

Loft og bur side om side slik de står på Hallingtunet på Friluftsmuseet var et vanlig syn i dalførene i Buskerud. De hadde ulik funksjon. Bur eller stabbur, var et hus for forråd av mat. Her ble oppbevart flatbrød, mel, salt kjøtt osv. De ble bygget på stabber for at det skulle være vanskelig for mus å komme inn.Loftet ble brukt til forråd av klær, kister og kostbarhetene på gården. Det var også gjerne veggfaste senger i 2. etasje som ble brukt som gjesteloft. Brudefolket overnattet gjerne i loftet, og om sommeren sov jentene på gården der. Nattefrieriet forbindes ofte med et besøk til jentene på loftet.Loftet fra Strand i Ål er av middelaldertypen og regnes å være fra begynnelsen av 1700-tallet.

Øvrejordefjøset

Dette fjøset kommer fra gården Øvrejorde i Hol i Hallingdal. Det er trolig bygget i 1820 – 30-årene. Det er et stort fjøs på 60 m2 og har 12 båser og 4 binger. Tre av båsene er større enn de andre og er kanskje beregnet på stuter? Dette fjøset har vinduer, noe som ble vanlig omkring 1850, så de kan være satt i seinere. Vinduer i fjøs var nettopp av denne typen: tre-fire ruter i rekke.Innerst i fjøset er en hems eller fjøs-hjall, og her var soveplass for tjenestefolk. De gamle stuene var små, så tjenestefolk måtte ofte sove i fjøset. Der var det godt og varmt pga kyrene, men de luktet selvsagt også. For sauene og geitene ble det for varmt inne i fjøset, så de fikk eget fjøs uten vinduer.

Cellehyttene

Etter frigjøringen i 1945 overlot Hjemmestyrkene flere cellehytter til Drammens museum. Museet flyttet dem til Kobbervikskogen, men her brant et par av dem ned etter at folk hadde gjort innbrudd i dem. Museet har gjenreist tre av hyttene på Bragernesåsen. En lemmehytte kalt ”Valhall” og en liten badstue fra Holtefjell og en tømmerhytte fra Kistefoss i Snarum.

 

Klokkergaarden - Kultur og Naturbarnehage

Klokkergaarden Kultur og Naturbarnehage holder til på Friluftsmuseet og består av tre hus, Klokkergården, Havnegata og Naturhuset.

http://klokkergaarden.barnehage.no/Home