Leif Stangebye-Nielsen

Sølv- og metallkunstneren Leif Stangebye-Nielsen arbeider med korpus. Det vil si objekter med omsluttende former med funksjonelle åpninger, enten det er laget som vase, som kanne, kopper eller skåler og boller.

Tips om tegn

Opplevelsen av Stangebye-Nielsens verk er noe som i sterk grad er betinget av hvordan de er fremstilt. Akkurat som et abstrakt ekspresjonistisk maleris uttrykk og mening er avhengig av en helhetsforståelse av hvordan det er spontant og risikofylt malt av en kunstner i dynamisk interaksjon med verktøy og lerret, og dessuten noe som foregår i full, menneskelig størrelsesforhold, like vesentlig er det at opplevelsen av Stangebye-Nielsens arbeider begynner med et innsyn i hvordan de er laget.

Alle arbeidene på denne utstillingen er kaldsmidd sølv eller jern. Formene er smidd, drevet, trukket og loddet. Utgangspunktet for sølvarbeidene er tynne sølvplater i gehalten 925. Denne gehalten i en tykkelse på mellom 0,8 og 0,9 millimeter tåler den type bearbeidelse som gjør det mulig å bringe noe flatt, gjennom smiing over i sluttede, jevnt krummede kropper, som dem vi ser i det ferdige verk. Formen skapes ved å begynne en fast prosedyre for hvordan det flate emnet skal kunne bøye seg jevnt for tilslutt å kunne komme sammen mot en relativt stor eller liten åpning, alt bestemt etter hva åpningen skal tjene til.

Selve verkstedsituasjonen er betydelig. Metallkunstnere på Stangebye-Nielsens nivå benytter seg av et utall – det kan være snakk om ca. 100 – forskjellige hammere, hvorav mange er spesiallaget av metallkunstneren selv. Hammernes form, størrelse, og tyngde er bestemt av hvilken oppgave de har under tilvirkningsprosessen. Stangebye-Nielsen bruker både vestlige og japanske hammere, typer som i utgangspunktet er forskjellige, men som kan forenes og dermed øke kunstnerens muligheter for uttrykk. Selv om prosessen kalles kaldsmiing, benyttes varme gjennom prosessen gløding. Metallet varmes med flamme til rundt 600 grader for da å avkjøles og bearbeides kaldt. Et emne tåler ca. 20 glødinger før materialet svekkes. Glødingen tjener til å gi materialet en nødvendig mykhet og tøyelighet. Smiprosessen er irreversibel, d.v.s. at dersom en del av korpus blir smidd for tynt må arbeidet stoppes.

Kunstnerens formskapende prosess nødvendiggjør at hele organismen settes i sving. Slik sett er dette – som bygger på eldgamle verkstedstradisjoner og teknikker – helt i tråd med den moderne kunsten som rundt 1900 begynte å legge vekt på at både skapingen og erfaringen av kunst måtte benytte alle menneskets sanser og evner. Ikke bare er Stangebye-Nielsens arbeider laget for bruk, de er også gjenstand(er) for betraktning og refleksjon.

Leif Stangebye-Nielsens arbeider er moderne. De har myke former og er gjennom pussing gitt vakre, reflekterende overflater. Formene er både organiske og mekaniske. Denne tvetydigheten fremkommer ved at hovedformen fungerer som et skrog som det loddes ytterligere former til. Smiingen av hovedkropp resulterer i åpninger der en tut eller en fot skal loddes på. Disse er i seg selv smidde former. Spennet mellom det organiske og det mekaniske røper to av inspirasjonskildene bak disse arbeidene, Scandinavian Design (det organiske) og Art Deco (det mekaniske). Som Astrid Skjerven skriver i boken Art Deco – Funkis – Scandinavian Design (Orfeus forlag, 1996): ”Etter flere tilløp i 1920- og 30-årene, ikke minst i Norden, måtte funksjonalismens maskinestetikk og geometriske former vike for en mer organisk modernisme.” Selv om dette er skrevet med utgangspunkt i betraktninger om Arne Korsmos gjenstandsdesign, gjelder dette flere norske gjenstandsformere.

Å lokalisere verkenes uttrykk i slike overordnede stilbegrep, tjener til å lede tolkningen av Stangebye-Nielsens arbeider i en fruktbar retning. Det organiske og det mekaniske forenes her siden det mest mekaniske og maskinestetiske her ligger i arbeidenes strømlinjeformer. Art Decoen er jo stilen der maskin og bruksestetikken ble sensuelt tilpasset et videre funksjonsbegrep enn det rent teknologiske. En bil og et tog skulle ikke bare bevege seg fort, de skulle også ha en form som minsket luftmotstand og symboliserte kraft og effektiv bevegelse.

Det nærmeste man kommer Stangebye-Nielsens organiske former i norsk kunsthistorie er antageligvis sølvarbeider utført for Tostrup i etterkrigstiden. Men helt spesielt for Stangebye-Nielsens kunstnerskap er det at han gjennom bruk av mørkt hardtre trekker linjer tilbake til mellomkrigstidens elegante bruksgjenstander og interiører. Slik blir arbeidene hans en postmoderne dialog med modernismen, men uten dennes påstand om tidsnødvendighet og fremskrittstro. Det er dessuten et lekende og kulturelt frigjørende aspekt ved Stangebye-Nielsens arbeider ved at de kan minne om gammelt leketøy, om biler og fly. Dette gjelder særlig noen av kannene, der vi fornemmer former som er i slekt med pansere, skrog og heldekkende hjulkasser. Det er et originalt trekk i dette, å lage ting i sølv som ellers har vært støpt i plast eller presset i blikk og tinn.

Leif Stangebye-Nielsens arbeider har all den sensualitet godt kunsthåndverk skal ha. Hans arbeider er unike og håndlagede og de utmerker seg ved å være enestående gestalter. De står frem som klare silhuetter i en verden der vi overveldes av mer eller mindre godt formgitte gjenstander.
*

Leif Stangebye-Nielsens nærhet til arbeidsprosess, materialer og verktøy, gjør ham svært lydhør, for – lyd. For å kunne holde emnet innen den ønskede tykkelse og jevne krumning er ikke minst lyden viktig, lyden de hammerslag som veksler i kraft og tempo gir fra seg som tegn til kunstneren om hvor neste slag skal settes og hvor hardt, hvor raskt og med hvilken hammer. I de to jernskålene har han ønsket at publikum selv skal kunne erfare lydens liv i formens taktilitet og materialets tyngde. Derfor er det lagt en hammer ved siden av som publikum kan bruke. Hold jernskålen, slå på den og lytt.  

*

Leif Stangebye-Nielsen er utdannet gullsmed og tok diplomeksamen i 1983 etter 5 års studier ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, der han i dag er førsteamanuensis. Han var med å starte gruppen TRIKK i 1983, en gruppe metall- og smykkekunstnere som satte sitt preg på 1980-tallets nye, friske formgivning. Stangebye-Nielsen har stilt ut separat i Stichting Puntgaaf Groningen i Nederland (1992), Lillehammer kunstforening (1995), Kunstnerforbundet i Oslo (1999), Galleri Format i Bergen (2004) og på Hå Gamle Prestegård (2005). Han har dessuten deltatt på en rekke gruppeutstillinger både i Norge og utenlands. Han er representert i alle de store samlingene av kunsthåndverk i Norge.
Stangebye-Nielsen mottok Kunsthåndverkprisen i 1998.

Åsmund Thorkildsen

Museumsdirektør

Åpent hver dag fra kl 11.00 - 15.00