Jan Groth

Jan Groth (f.1938) startet som maler i et abstrakt formspråk inspirert av den europeiske etterkrigsmodernismen. Ganske raskt gikk han på 1960-tallet over til å arbeide med store tepper som sto i klar dialog med hans tegninger. Alle Jan Groths gobeliner mellom 1961 og 2008 er utført i samarbeid med Benedikte Groth.

Tips om tegn

I dialogen mellom tegning og tepper oppstod det formspråket som har gjort Groth internasjonalt anerkjent. Den stilen han utviklet baserer seg på enkle linjer, som riktignok har sitt utgangspunkt i de abstrakte former han arbeidet med i begynnelsen, men som frigjorde seg fra formbeskrivelse og ble gjennom sitt spontane, ekspressive forløp selve det uttrykksbærende element i Groths kunst.  

Tegningen har hele tiden vært basis i dette kunstnerskapet, men det er de store teppene som har gjort Groth synlig internasjonalt. Den internasjonale suksessen er særlig knyttet til den amerikanske resepsjonen. Den verdenskjente galleristen Betty Parson oppsøkte Groth i København i 1971 og tilbød ham utstilling på flekken. Hun var kjent som dealeren til noen av de store malerne i New Yorkskolen, som for eksempel Barnett Newman og Mark Rothko. Ved å bli stilt ut i New York i et slikt galleri ble Groths arbeider sett av det kresne publikum som søkte til Betty Parsons galleri.

Jan Groths tepper skilte seg ut fra 1970-tallets renessanse for tekstilkunst. Godt båret frem av den nyfeministiske bølgen ble farverike applikasjoner, fortellende billedvev og store kroppslignende tekstilskulpturer laget av hampetau og nylonrep viktige deler av 1970-tallets kunstscene. Groths sorte tepper med en enkel hvit strek eller kombinasjon av streker lå mye nærmere opp til New Yorks skolen abstrakt ekspresjonistiske maleri, både formalt og følelsesmessig. Det at hans tepper uten videre kunne forstås som billedkunst hos et publikum som hadde utviklet en følsomhet og forståelse for store enkle billedflater, med abstrakte tegn og former, er antageligvis hovedgrunnen til hans suksess i Amerika og i Europa.

Groth har gjennom flere tiår bodd og arbeidet utenfor Norge. Med utdannelse fra København og Amsterdam og med 20 år i New York, hvor han var professor ved School of Visual Arts, er han en internasjonal kunstner. Hans karakteristiske formspråk består av et linjeforløp som spilles ut i en stor flate, enten det er det relativt store hvite arket eller det er det sorte tekstilet. Han arbeider spontant og improvisatorisk. Bildene er abstrakt ekspresjonistiske i og med at de er direkte uttrykk for hans kropps og sinns bevegelser. Impulsen bak denne måten å lage abstrakt kunst på ligger i surrealistenes bruk av automatisk tegning i mellomkrigstiden. Inspirert av Freuds teorier om det underbevisste og viktigheten av å kunne uttrykke seg usensurert og uten etterrasjonalisering, prøvde de å tegne det som meldte seg selv og presset seg frem når de først åpnet for stemmene fra det underbevisste og kroppslige indre. I diskusjoner om den abstrakte kunsten på 1940- og 50-tallet ble dette knyttet til det selvbiografiske. Hos Jan Groth er formene så abstrakte at dette er vanskelig å finne noe manifest selvbiografisk i dem. Det trekker dessuten også veksler på de bevegelser som ikke nødvendigvis er styrt av drømmer, lengsler og frykt, men av den grunnleggende erotiske og biologiske livskraften som er gitt uttrykk i ny dans og performancekunst. Slik sett uttrykker Groths arbeider en livsfølelse, som kan spenne mellom vitalitet og vekst og utladning og ro.

Strekene hos Groth er visualiseringen av en stemme som viser en struktur som både er i slekt med gang-, puste- og skriverytme og sang. Strekens forløp veksler mellom letthet og trykk, mellom noe sart og nesten usynlig og noe kraftfullt og energisk. Vi gjenfinner i streken visuelle representanter for de erogene soner som både kroppen, plantene og språket er velsignet med.

Etter en lang og lysende karriere, kronet av den retrospektive utstillingen i New Yorks Guggenheim Museum i 1986, begynte Jan Groth på slutten av 1980-tallet med skulptur. Skulpturen går lenger enn den tegnede og vevde strek ved at den både er tredimensjonal og håndmodellert, og at den må forholde seg til, forme og gripe det rom den er omgitt av. Arket og den sorte veven blir utvidet til et tredimensjonalt rom definert av veggen og gulvet skulpturene lener seg mot. Skulpturene bygger på den samme improvisatoriske metoden som i tegningene, men han har forenklet linjeforløpet til én linje, som gis en knekk. Ved denne metoden blir skulpturen en lang bronsefigur som kan stå på gulvet eller en lav sokkel og lene seg inntil veggen. Denne monteringsmetoden har han felles med minimalistene, og det gjør at assosiasjonen til menneskekroppen og de gjenstander kroppene omgås i det virkelige dagligdagse rom, blir forsterket.

Jan Groths kunst er senmoderne. Han rendyrker de medier han benytter og han søker en forenkling og fortetting av virkemidlene. Han har greid noe som bare det lille fåtall av betydelige kunstnere greier, nemlig å skape et formspråk som både har en forståelsesramme og internasjonal kontekst og er et enestående, uetterlignelig særpreg. Hans arbeider fremstår med stor klarhet og distinksjon. Grunnen til at de er uetterlignelige er at de så sterkt baserer seg på den risiko det er å sette ned en alla prima strek eller forme et mykt materiale som voks til en skulptur.   

Størrelsesorden og skala er usedvanlig viktige fenomener når det gjelder opplevelsen av Groths kunst. Arkets størrelse og linjens trykk og tegneredskapets tykkelse er knyttet til håndens og armens rekkevidde. Teppene kan gjøres svært store siden det benytter seg av en nidtid overføringsteknikk som egentlig bare begrenses størrelsesmessig av vevstolens rekkevidde. Skulpturene har en størrelse som forholder seg til spennet mellom menneskekroppens og gallerirommets format. Selv om streken og skulpturen i seg selv er slanke har den en så stor ladning og kraft at de krevet stor plass i rommet. Utstillingssalene i Lychepaviljongen har en størrelse og gestalt som passer svært bra til Groths kunst. Monteringen satser på å skape maksimal kraft og samspill mellom arbeidene.

I den moderne kunsten er kravet og forventningene om fornyelse og overskridelse viktig. Ofte er det bare retorikk når det heter seg at den og den kunstneren har fornyet sitt uttrykk og nådd et nytt stadium. Hos Jan Groth er denne forventningen innfridd de siste par årene. I forbindelse med feiringen av hans 70-årsdag den 8. november 2008 åpnet Rogaland Kunstmuseum den store utstillingen Traces and Spaces, Jan Groth’s Influences and Contemporaries. Utstillingen var en del av Stavanger Kulturby 2008 og viser Groths verk i en internasjonal kontekst. Utstillingen, som i likhet med denne i Drammen er kuratert av Åsmund Thorkildsen, vises fra 7. mai på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden.

I forbindelse med markeringen i Stavanger bestilte Stavanger kommune en frittstående monumentalskulptur av Jan Groth, som skulle stå ved Mosvannet i parken ved Kunstmuseet. Med den høye bronseskulpturen Stele for Stavanger, 2008 skapte Groth sin første frittstående monumentale friluftsskulptur. Med sedvanlig originalitet har ham med dette arbeidet skapt et særpreget uttrykk. Skulpturen ble avduket i januar 2009 og vises på vår utstilling i form av en billedcollage av skulpturen slik den står i dag og av prosessen med fremstillingen i Pietrasanta i Italia. Vi viser også maquetten til skulpturen i en bronseedisjon fra 2008.

I tillegg til den utfordringen som lå i bestillingen fra Stavanger har Jan Groth på utstillingen i Drammen skapt sin første monumentale tegning, tegnet rett på vegg for å vises under utstillingsperioden for deretter å bli overmalt. Dette arbeidet har kunstneren kalt Tegning for Drammen, 2009, og det viser tegningens intimitet forenet med teppenes monumentalitet. Med dette arbeidet – som måler hele 365 x 872 cm – har Jan Groth måttet skape et uttrykk som går ut over de rammer arket gir. Med en så enorm overflate som skal tegnes må hele strukturen for linjeforløpet endres. Resultatet ser vi i et vitalt uttrykk der lette former svever i en elegant bue over det store hvite veggfeltet. Et vesentlig poeng med å oppleve Groths arbeider er å se på dette både som figur mot grunn og figur i grunn. Kraften og lettheten i linjespillet må oppleves i forhold til arkets og teppets og tomrommets usynlige kraftfelt. Hos Groth er det snakk om visuell tyngdekraft, trykk og oppdrift.

Til utstillingen i Stavanger ble det publisert en bok, med samme tittel som utstillingen. Boken inneholder en samtale mellom direktør ved Rogaland Kunstmuseum, Peter Meyer, og kunstneren og lengre essay av Åsmund Thorkildsen. Den rikt illustrerte boken selges på utstillingen.  
 

Åsmund Thorkildsen

museumsdirektør

Åpent hver dag fra kl 11.00 - 15.00