Sverre Wyller – The Paterson Project

Tittelen på prosjektet er hentet fra den amerikanske lyrikeren William Carlos Williams’ diktverk Paterson, et femdelt dikt på hele 236 sider, og som det tok forfatteren 12 år å skrive (1946-58). Dette med et langvarig, forpliktende program var det som fascinerte Wyller ved Williams’s dikt. Og selv om maleriene ikke er illustrasjoner til temaer i diktet Paterson er det et strukturelt slektskap. Begge verk har en lokalforankring i dikters og malers liv og nærmiljø. For Wyller har rammen rundt livet gjennom disse ti årene skiftet, fra New York City til småbyen Red Hook i Upstate New York og tilbake til hjembyen Oslo. Det ligger en forskjell i at en som bruker ord kan ta opp lokalhistoriske saker og teoretiske problemstillinger, mens en maler må holde seg til sanselige midler, som farve, linje og rom og kunsthistoriske symboler og stilarter. Men det finnes også paralleller: For der dikteren veksler mellom forskjellige sproglige nivåer og litterære stilarter, som det å veksle mellom dagligdags tale og avanserte modernistiske friversformer, er Sverre Wyllers billedserie en dialog med modernismens mangfoldige forråd av figurer og former.

Det er tre hovedtemaer i Wyllers billedserie; det er bruken av ulike materialer og diverse teknikker; det er arbeidet med å skape grunne, moderne og dynamiske billedrom og det er sporene av selvbiografien. Det selvbiografiske her blir aldri for privat. Men det har både å gjøre med hans minne om hjemstedet og hjemlandet, innflydelsen av det amerikanske livet og med de impulser han mottok rent kunstnerisk i møter med den berømte amerikanske sen-modernismen og de praktfulle museenes utstillinger og samlinger. Vi får også visse tips ved å se firmamerker på pappkassene, fra det sted han forlot for å reise hjem. Flyttekassene fikk sin gjenbruk som kunst!

Det helt spesielle med dette prosjektet er at det viser tiden gjennom den endring som skjedde i Sverre Wyllers kunstnerskap i de ti årene fra 1992 til og med 2001. Vi ser at han i begynnelsen hadde med de ranke treformene fra tiden i Norge og Tyskland (han bodde i Berlin i flere år på 1980-tallet). Etter at han kom til Amerika ble betydningen av det modernistiske rutenettet (The Grid) aktualisert, siden det både er viktig for sen-moderne amerikansk billedkunst (Ad Reinhardt, Ellsworth Kelly, Agnes Martin), men også noe som er svært tydelig i den rutede gatestrukturen på Manhattan og som mønster man kan avlese i de enorme skyskraperfasadene, der vinduer, tverrbjelker og pillarer danner det ene rutenettet etter det andre. Dette motivet hadde allerede opptatt Wyller i forbindelse med vindussprosser. Og han fikk fornyet kontakt med det han hadde arbeidet med da han lagde parafraser over rutemønstrene til den hollandske abstrakte mesteren Piet Mondrian (1872-1944).

Den amerikanske hverdagen og den mest utbredte tanketradisjonene ”der over”  – Pragmatismen – legger stor vekt på å akseptere tingene som de er (Things as They Are), ved å forstå ting slik de fremstår og ha stor sans for og respekt for det materielle og fysiske, det gitte, det vanlige, og det å ikke forsøke å skjule spor etter arbeid og redskaper. Denne ujåletheten og lite selvhøytidlige holdningen ses i Wyllers bruk av kryssfinérplater, avispapir, bølgepapp, gamle flyttekasser, papirtape og bygningsmaterialet akyver, som er transparente plater av kanalplast. Disse materialene har den fordelen av de er samtidige og virker aktuelle, de eldes sammen med maler og tilskuer og de er meget vel egnet til å arbeide med det abstrakte maleriets formsprog som handler om å bygge opp romlige forhold som er optiske, viser jevnt fordelte mønstre og er uten visuelle hull og uten sentralperspektiv. Vi ser at metodene, collage og de-collage (avriving), bruk av sjablong og sparkelkniv passer veldig bra til den type former han skaper. At valget av akyver også gjør det mulig å male på begge sider av platen, oppnås den gevinst at det grunne og flate moderne billedrommet også blir noe rent fysisk, som et smalt sjikt av virkelig romlig avstand. Det er denne fysiske tilstedeværelse av maling og prosess som gjør at det er viktig at disse maleriene er så store. De skal gi en følelse av direkte forhold mellom malerens materialer, redskaper og bevegelser og den som ser på. Dette skaper en form for frontalitet i bildene. Det er slike overveielser som ligger til grunn for at New York skolens mestre i etterkrigstiden – Pollock,  Newman, Rothko, Guston og de Kooning – og nå altså Wyller – malte så store bilder.

Sverre Wyller er opptatt av maleri som en prosess han og publikum kan vokse med og eldes ved. Han har derfor også laget en serie på 12 malerier, ett for hver av årets måneder. Sett i forhold til dette, blir Paterson også en kalender eller en gammel almanakk, som går over ti år og har med seg merker og spor fra det maleriske liv Sverre Wyller har ført i denne perioden. De forskjeller og brudd, så vel som de kontinuiteter vi kan se i maleriene, er autentiske vitner om det som har skjedd. Dette kunne han ikke ha bestemt seg for å forutse og komme tidsforløpet i forkjøpet og laget alle på en gang og gjemt dem i 10 år. Han kunne heller ikke ha ventet i 10 år og så forsøkt å rekonstruere forløpet, slik kunsthistorikere er henvist til å jobbe. Nei, dette er historien malt i real time, og derfor er det mulig for publikum å se at han lenge holdt fast ved firkantruter og få, sterke farver og materialet akyver, mens han i perioder har arbeidet med papp og papir, for så i de siste bildene å gå over til å male med tempera på lerret spent opp på blindramme. Både eldgamle (tempera) og nye (akryl) materialer brukes. Vi ser også nå en tilbakegang til en enklere fremstillingsmåte, men problemstillingen, det å skape rytme, liv og harmoni langsetter flaten, fortsatt er noe som opptar kunstneren i det siste bildet.

Her har uttrykket fått et mer håndmalt preg, med rette, rytmiske og stakkato penselstrøk, fulle av den vitalitet som både Mondrian (1940) og Wyller (1987) møtte da de valgte å bosette seg i metropolen som aldri sover, som er blitt besunget for sin hektiske rytme, pulserende lys – og sin Broadway Boogie Woogie , som denne visuelle puls også er kalt.  

Utstillingen er ledsaget av en bok, der den amerikanske professor og Williamsekspert Christopher MacGowan og Åsmund Thorkildsen har skrevet om henholdsvis Willam Carlos Willams’ og Sverre Wyllers PATERSON.

Åsmund Thorkildsen

Museumsdirektør