Gudbrand Mo

GUDBRAND MO RETROSPEKTIV 1930-1990

Gudbrand Mo var både bohem og en vagabond, men også en stedbunden skildrer av Eikerlandskapets udramatiske innslag. Han fortapte seg i lokale norske motiver, men var i høy grad også en internasjonal kunstner, som var utlært ved tyske kunstakademier og med mange lange utenlandsopphold bak seg. Han var fortrolig med europeisk kunsttradisjon og historie og hadde reist omkring i verden. Mange av hans motiver viser referanser til europeisk kunsthistorie. Sammen med sin tyskfødte hustru Barbara Vogler, bosatte Gudbrand Mo seg på Nedre Eiker i 1964 og de skapte et tett fellesskap omkring kunsten, kunstnerlivet og reisene.

I Gudbrand Mos kunst er det lett å se forandringer og utprøving av nye teknikker. Likevel er det felles-trekkene i hans produksjon som dominerer i ettertid. Av den grunn er utstillingen montert uten en kronologisk eller tematisk inndeling av bildene. Mo vendte flere ganger i livet tilbake til motiver han hadde utforsket tidligere, enten dette var etterkrigstidens utbombede bylandskap i Berlin, de fascinerende steinbruddene i Les Baux i Provence, eller dramatiske landskap under sørspanske fjell omkring deres favoritt by Torredembarra. Hans varemerke var fjell- og berg- formasjoner. Det er ikke alltid lett å bestemme målestokken i bildene, om det dreier seg om høye fjell eller små bergskrenter. Det er knudrete silhuetter og dramatiske bergformer, altså landskapets underliggende struktur, som opptok kunstneren, enten motivet var svaberg på Brunlanes eller Sør-Spanias fjell-landsbyer.

Gudbrand Mos kunstneriske utgangspunkt var for det første landskapstegninger som han praktiserte alt i 1950-årene og som er preget av minutiøse gjengivelser med en uendelighet av små streker. Dernest var det maleteknikkene han hadde lært og praktisert ved de tyske lærestedene. Fremgangsmåten besto i en forenkling av motivet med sidestilte fargeplan og forkjærlighet for motiver som stilleben, treklynger, bygninger, byprospekter og landskapsutsnitt, gjengitt i skarp silhuett eller avtegnet i lettere deformerte perspektiver som synes inspirert av kubistiske billedrom. Kalde og varme fargeplan balanserer komposisjonene. Gudbrand Mo benyttet tempera og sterke farger. Motivet ble først lagt opp ved malte flater, deretter ble flatene aktivisert ved en slags punkt-teknikk av flekker og streker. Kombinasjonen av detaljtegning og temperamediet skapte en karakteristisk stofflighet og tekstur i bildene. Prosessen med å lage maleriene skjedde hjemme og var basert på tegninger og skisser. Ved bruk av tusjtegning og akvarell oppnådde kunstneren effekter som minner om kolorerte prospekter i eldre kunst. I den første tiden utstyrte Mo malerirammene med malte mønstre, en slags gjenskapning av rammenes betydning i eldre malekunst. Etter kritikk gikk han over til enkle forgylte rammer.

I sin sterke tilknytning til hjemmet på Eiker, inntok GM etter hvert en tiltagende posisjon som hjemstavnsmaler. Ektefellenes tilbaketrukne posisjon, som hadde sammenheng med deres antiautoritære holdninger til kunstlivet og samfunnet, bygget på en kunsthistorisk sterk

tradisjon i Norge som hjemstavnsmaleren. Mo hadde historisk innsikt til å identifisere og bruke tradisjonen i sin kunst. Motivene med sementringer og sandtak er således ikke så nøytrale som de synes å være. Gjennom 1980-tallet utviklet Gudbrand Mo pastellen som sitt viktigste medium. Bilder fra hjemtraktene viser fargesterke virkninger av f. eks. natthimmel og solnedganger, ofte laget i serier. Pastellene passet til en mer summarisk teknikk, som Gudbrand Mo nå også benyttet i temperabilder, som i sin malemåte skiller seg fra hans tidligere detaljerte, skarpe teknikk.

Sammen med Barbara Vogler har Gudbrand Mo frembrakt mengder av dreide og malte tregjenstander. Dette var deres fellesprosjekt hvor den enes innsats ikke kan skilles fra den andres og som er signert med et felles monogram. Det begynte i det små med dukker, sprellemenn og -damer, hendige vennegaver i en anstrengt økonomi, og snart oppsto spektakulære sjakkbrett og fantasibyer og kirkebygg, satt sammen av individuelle klosser. På en måte videreførte disse trefigurene hans fantasifult malte malerirammer. Disse fargerike frembringelsene kopierer ingen kjente bygninger eller byer, men er inspirert av orientalsk kunsthåndverk og henter trekk fra historiske bygninger. Felles for gjenstandene er en minutiøs og særdeles tidkrevende detaljmaling og kraftige farger overdekket med blank lakk. Med denne «kleinkunst» tradisjonen flyttet ektefellene grenser i tidens norske brukskunstbevegelse.

Einar Sørensen

Sjefs konservator