Where have all the stories gone – long time passing

Av Åsmund Thorkildsen

Dette spørsmålet stiller jeg i en tid hvor man skulle tro at dette var det mest stupide spørsmål man kunne tenke seg. For i dag møter vi så mange fortellinger og vi hører så mye om at tingene har fortellinger, og at hendelsene har fortellinger, og at alt og alle har fortellinger og at det ikke er så farlig hva det fortelles bare det fortelles. Og fortelles gjør det virkelig. Jeg vil kalle dette fenomenet Fortellerismen. Og det er vel ingen overdrivelse å si det er Fortellerismen som synes å gjelde i dag. For vi møter fortellinger om alle likeverdige menneskers like gyldige fortellinger om seg selv og det kan bli ganske mange. Og vi hører fortellinger om huldre, tusser og troll som flyr over dalsøkkene og fjellkjedene like raskt som turistnæringens plakater, hvor de samme tussene, trollene og haugfolkene nå prøver å reetablere seg.

Men nettopp derfor: Hvor er det blitt av alle fortellingene, de gode, tradisjonelle fellesfortellingene våre – fortellingene som gav mening og samhold og identitet til hele land og hele verdensdeler? Jeg tenker selvfølgelig på fortellingene i den store sorte boken; jeg tenker selvfølgelig på Bibelens beretninger, ikke minst i Det gamle testamentet. Disse fortellingene møtte vi for bare kort tid siden på søndagsskolens flannelografer og i grunnskolen der kladdebøker med grovt, gulgrått papir og nyspissede fargeblyanter ble scene for våre egne fremstillinger og tolkninger av fortellingene vi hadde blitt fortalt.

Det er lenge siden jeg hørte noen fortelle om Sakkeus i morbærtreet, om Jonas i hvalens buk, om Josef i brønnen, om Isak på vei til offersteinen, om Mosesbarnet i kurven, om Josva og Kaleb som kom hjem fra Kaanans land med en stor drueklase på en stang, den brennede busken i ørkenen, om Potifars hustru, om Abel som slo broren Kain i hjel, om den barmhjertige Samaritan, om Rødehavet som delte seg, om Jesus som diskuterte med fariseerne, om gjøkalven som ble slaktet, om hanen som gol for tredje gang, om Pontius Pilatus som toet sine hender, om flykten til Egypt, om barnet som ble svøpt og lagt i en krybbe, om vismenn og hellige tre konger som kom langveis fra og fulgte Betlehemstjernen, om angsten i Getsemanes hage, om Judaskysset, om steinen foran Jesu grav, om Thomas som tvilte, om duen som åpenbarte seg i pinsen, og om Dyret som steg opp fra havet med ti horn og syv hoder…….

Det er lenge siden jeg hørte noen fortelle disse fortellingene. Jeg husker dem, men hvordan kan vi bekymre oss om en komplisert verden, hvordan kan vi snakke om betydningen av identitet, hvordan kan vi lure på at samholdet ryker og hvorfor fyller vi tomrommet etter de virkelige gode fellesfortellingen med all verdens fabler og hjemmesnekrede røverhistorier, når vi frivillig har gitt slipp på våre store, fellesfortellinger? Ja, Where have all the stories gone, long time passing….

POSTSCRIPT
Pete Seeger avsluttet versene med vekselvis When will you ever learn og When will we ever learn. Baez og protestsangerne på 1960-tallet avsluttet med When will they ever learn. Lærdom må vi altså alle – du,vi, dere – ta. Betyr denne lille etterlysningen, fremført i ly av en kjent og for mange felles opplevd sang at kulturlivet nå skal begynne å forkynne? Slett ikke. Det er synagoger, kirker, bedehus og moskeer som skal forkynne troen. Museene og kulturinstitusjonene skal ta vare på og aktualisere kulturminner, de betydelige kulturminnene. Og hvordan skal vi noen gang kunne lære av fortiden og gjøre fortiden levende for oss nå, her, i dag og i fremtiden hvis vi ikkespør, Where have all the stories gone, long time passing……?