Ulla-Mari Brantenberg

Hva er mer naturlig, men også mer utfordrende, enn å invitere en av Norges ledende glasskunstnere til å stille ut i Soloprosjektet i Nøstetangenrommet?

Den idémessige bakgrunnen for denne serien med små separatutstillinger er å spille ut nye og anderledes uttrykk mot Drammens Museums permanente samling av 1700-tallets fremragende glass, sølv, fajanse og tinn. Et møte mellom eldre og nytt som både viser forskjeller og gir en sammenheng som vil gjøre det gamle så vel som det nye, enda tydeligere som uttrykk enn om de hver for seg ble vist i en nøytral setting.

Tidligere har den dekorative og sirlige rokokkotidens gjenstander dannet klangbunn for Marit Tingleffs røffe samtidskeramikk, sveitserne Fischli & Weiss’ verdensberømte videofilmede kjedereaksjon (Der Lauf der Dinge), Andreas Heuchs totalinstallasjon og engelsk-amerikanske Peter Moores sort-hvitt fotografier av ny dans og performance i New York miljøet på 1960- og 70-tallet. Effekten har vært som ønsket; vi har kunnet oppleve meningsfull konfrontasjon og gjensidig utdypelse. Ny skjønnhet ble skapt.

Det er første gang vi stiller ut en glasskunstner i dette rommet, som er oppkalt etter Nøstetangenverkets praktglass. Utvelgelsen baserer seg ikke bare på at det skal være helt førsteklasses kunstnerne som inviteres, men at deres arbeider også evner å inngå i nevnte dialog. Ulla-Mari Brantenbergs glass er svært ulikt Nøstetangenglasset. Den mest åpenbare forskjellen ligger i at Nøstetangenglasset er preget av graverte bokstaver og mønstre. Brantenberg arbeider med blanke og matt-etsede overflater; hun bruker dessuten farvet glass og hennes gods er ofte renere, mer kompakt og organisk enn 1760-tallsglasset.

Det som gjør at disse svært synlige forskjellene allikevel åpner for en samtale over de nesten 250 år som er gått, har å gjøre med at glasskunst, som håndlavet og menneskepust-blåst, må innrette seg naturgitte forutsetninger – det vi kan kalle glassblåsingens fenomenologi. Det vil si benyttelsen av de muligheter og respekt for de begrensinger som ligger i at glass er sand som er smeltet ved en tilstrekkelig høy temperatur, at glasset i smeltet form er mykt og derfor mulig å forme gjennom blåsing og arm- og håndbevegelser. Sinnet og kroppen og materien må ses i sammenheng og de må samhandle, det er det som er fenomenologiens grunnsetning. Dette faktum, som altså er en gitt mulighet som ikke helt er underlagt historiske og økonomiske svingninger , gjør at både gammelt og nytt glass har det til felles at det blir skapt i intim kontakt med en menneskekropp. Det ligger også noe felles i den tiltenkte bruk, som vase, pokal eller drikkeglass. Alt dette har også å gjøre med menneskers kropp og bruk av gjenstander. Det er en uløselig forbindelse mellom munn og svelg på den ene side, vannets og ølets og vinens behov for å være skjenket i en tett beholder på den annen, og dermed drikkeglassets form, som den tredje side i glasskunstens triangel.

Det som særlig særpreger Ulla-Mari Brantenbergs glass er en organisk form. Det går en ubrutt bevegelse fra hennes følsomhet og kropp til det ferdige glass vi kan se på utstillingen. Hennes utgangspunkt er selvfølgelig preget av hennes opplevelser, det hun har sett og gjenkjent i blomster og i eksotiske våpen, kult- og bruksgjenstander. Hun trekker inn sine erindringer fra kalde vinterdager og gir form til fornemmelsen av forskjellen mellom utenfor og innenfor et frostet vindu. Hun blåser inn visjoner fra den ærefryktinngydende stjernehimmel, havets bølger og halvtransparente dyp. Hun har en utsøkt sans for musikalske forløp, noe som røper seg i at hun også er en god sanger, men som også er knyttet til hennes sterkt utviklede observasjonsevne. Hun betrakter hvordan en støvbærer springer ut fra blomstens bunn og hvordan den ender i en potent og avlang, svak utbuling. Hun merker seg hvordan kronbladet er festet til stilken og hvordan denne overgangen både markerer et skifte og en kontinuitet i hele blomstens forløp fra marken til støvbærerens appetittvekkende tupp. Hun ser vingene festet til insektskroppen og hvordan leddene legger seg over hverandre i et bløtdyrs beskyttelsesskjold. Denne følsomheten for kontinuitet gjennom rytmiske deler av ulik lengde og form, er noe som også finnes i selve verbalsprogets rytme, der korte og lange stavelser, åpnende og lukkende stavelser og trykkstyrke og trykkforskjell, er med å gi utsagnene både form og følsomhet. Dette er noe som en kunstner av Ulla-Mari Brantenbergs kaliber ser som fellestrekk i naturen og i sangen og i setningen. At dette er noe som kan gjenskapes og passe inn i glassblåsingens naturgitte forutsetninger og muligheter, er nettopp det som skaper hennes helt spesielle og vakre formsprog. At dette er sensuelt, ja noen ganger nesten erotisk, sier seg selv. For det er slike formforløp, og slike overganger og kanter som jo spiller en så vesentlig rolle i menneskers sanselige omgang med omgivelser og hverandre. En slik hverdagens sensuelle poesi er noe av grunnlaget for kunsthåndverkets sterke posisjon. Dette er vakre ting som også kan brukes – ikke brukes slik avantgarde-teoretikerne synes å tro – til en formålsrasjonell pengeberikelse eller annet praktisk formål, men til å gi livet glans og feire det beste av det som er gitt oss som mennesker og som natur. Det er en meningsfull, sanselig bruk. Som er et mål i seg selv: det å helle vin i et vakkert glass, drikke det alene eller sammen med andre, er et mål i seg selv. Og hva er en bedre bruk, en mer i seg selv fyldestgjørende handling, enn å plukke blomster og sette dem i en vase?

At en utstilling som dette kan bygge en sanselighetens og musikalitetens bro over en kløft av historiske brytninger og samfunnsendringer, viser hvor sterke og livskraftige disse delene av menneskenes liv er.   
*

Denne utstillingen viser et kresent utvalg av arbeider som ble valgt ut til den store retrospektive utstillingen Ulla-Mari Brantenberg, Glass 1976-2004 kuratert av  Frank Falch ved Sørlandets kunstmuseum i Kristiansand og som senere ble vist på Kunstbanken på Hamar. Utvalget er gjort spesielt med hensyn til denne utstillingen i Nøstetangenrommet. I de fire veggnisjene er det eldre og nye drikkeglass. I perioden 29. oktober til 20.november viser Ulla-Mari Brantenberg nye glassarbeider i Kunstnerforbundet i Oslo.

Brantenberg har deltatt på en rekke utstillinger i inn- og utland. Særlig kan vi fremheve separatutstillingene ved Kunstindustrimuseet i København i 2001 og i Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø i 2002. Hun har deltatt på en rekke viktige kollektivutstilinger i inn- og utland, bl..a. Scandinavia Today i Tokyo i 1987-88 og Norwegian Alternatives i Washington D.C. I 1999. Brantenberg er representert i private og offentlige samlinger i flere land, i alle de tre, nasjonale kunsthåndverksmuseene i Norge, og i Victoria and Albert Museum i London.

Åsmund Thorkildsen

Museumsdirektør

Åpent hver dag fra kl 11.00 - 15.00