Trisha Brown Company

Begrepet Ny dans er sentralt når det gjelder Trisha Browns arbeid som danser og koreograf. Hun kom som ung danser til New York City på 1960-tallet.

Tips om Tegn

Early Works 1966-1979

Hun oppsøkte det ledende miljøet for utviklingen av en ny dans som ble til som et alternativ til og som en kritikk av den moderne klassiske balletten, slik den bl.a. ble skapt av Martha Graham. Den nye dansen hadde en sterkere kontaktflate med den performative del av billedkunsten enn med musikken. I New York møtte Brown nyskapende koreografer og performancekunstnere som Simone Forti, Anne Halperin, Yvonne Rainer og Robert Morris.

Drivkraften i å skape nye uttrykk er ofte et behov for å kunne finne et alternativ til former og følelse som de mest ambisiøse kunstnerne begynner å føle at er for godt innarbeidet og dermed tømt for potensiale til ytterligere utvikling. De skjønne bevegelser utført av profesjonelt skolerte og gjennomtrente dansere ble komplementert med den nye dansen som særlig la to prinsipper til grunn for sin koreografi: For det første bygget den på ordinary movements , for det andre var den formgitt etter prinsippet structured improvisation .

Disse to prinsippene satte ikke de samme krav til dansernes fysikk og klassiske trening. Den nye dansen var også opptatt av å fjerne følelsen av at dansens koreografi var et intendert og følt uttrykk for en dansers (og publikums) tradisjonelle, kultiverte forestilling om hva som var vakker bevegelse. Den nye dansen er en frigjøring fra klassisk og tradisjonell kunstnerisk dans. Den nye dansen er selvfølgelig ikke formløs, mens dens form, dens forløp og artikulasjon gjennom bevegelse over tid er bestemt av gitte faktorer. Den benytter seg av kroppens fysiske oppbygging, gulvet og veggen som en fysisk realitet – og sist, men ikke minst når det gjelder Trisha Brown – tyngekraften. Danseren utfører Tasks , d.v.s. oppgaver.

Koreografien blir til gjennom en analyse og interesse for det som nødvendigvis må skje når enkle oppgaver og bevegelser utføres i en annerledes situasjon enn den vanlige. For eksempel, hva skjer når dansere skal ta på seg en bukse og en trøye når disse er hengt opp horisontalt i et nett én meter over bakken ( Floor of the Forest )? Eller hvordan føles det å se enn danser som går loddrett ned en vegg, hengende i en vaier, mens han forsøker å gå loddrett på den vannrette veggen og må presse bena mot veggen for at den horisontale kroppen ikke skal miste ”bakkekontakten” og begynne å svinge fritt ( Man Walking Down the Side of a Building )?

I det tidligste arbeidet på utstillingen – Homemade fra 1966 – ser vi hvordan Trisha Brown danser med en filmprojektor på ryggen. Hun fjernstyrer filmavspillingen med en trådutløser, så plutselig ser vi et flimrende filmbilde på veggene bak henne. Hennes bevegelser blir akkompagnert av filmbildene som dukker opp på uventede steder. Hvor filmbildet blir projisert avhenger av danserens bevegelser og posisjonene til danser og projeksjon endres i forhold til hverandre.

Når man opplever arbeider av Trisha Brown er det viktig å forstå logikken og strukturen i systemet. I arbeidene med tittelen Accumulation består uttrykket i at hun begynner med en enkel håndbevegelse og så utvikler dette seg gjennom akkumulasjon til stadig mer komplekse og sammensatte bevegelser som følger systematisk på hverandre. Noen ganger beveger hun seg alene, stående eller liggende på gulvet, andre ganger i en gruppe på fire dansere i synkrone bevegelser på gulvet. I disse arbeidene er det en systematisk opphopning av relaterte bevegelser og dansen er ikke slutt før alle mulige bevegelsesmåter og -retninger er utprøvet. Så det er ikke over før den liggende kroppen har bøyd opp knærne, vendt knærne mot høyre, mot venstre, kroppen rullet, vridd og snurret rundt på gulvet.

På en av de fire skjermene vises et intervju kuratoren og kunstkritikeren Klaus Kertess har gjort med Trisha Brown. Vi råder publikum til å begynne med å se dette intervjuet.

Denne utstillingen vises parallelt med Jan Groth-utstillingen i Lychepaviljongen. Jan Groth er venn av Trisha Brown og hans arbeid har klare berøringspunkter med Browns. Denne utstillingen går inn i Drammens Museum presentasjon av avantgarde performance og dansekunst. Den viderefører linjene fra utstillingene Fenomenale kropper (Lychepaviljongen 2002) og Peter Moore i Nøstetangenrommet (2004).

Åsmund Thorkildsen

Museumsdirektør og kurator for Soloprosjektet i Nøstetangenrommet

Åpent hver dag fra kl 11.00 - 15.00