Tredje akt – Utvalgte verk fra Nordea Norge Kunstsamling

Dette er tredje gang Nordea Norge Kunstsamling presenteres i en kunstinstitusjon. I 2007 ble hele samlingen inntil da presentert på Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden. Utstillingen og praktboken som ble publisert fikk navnet Clusters.

I 2010 ble et rikelig utvalg presentert på Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg under tittelen Clusters – Remix, og i 2014 kommer en Tredje akt i Drammens Museums utstillingslokaler i Lychepaviljongen.  

Nordea Norge Kunstsamling slik den fremstår dag er et arbeid som har pågått siden 1999, en ny samling som viderefører kunstengasjementet i Kreditkassens kunstsamling. Samlingen er bygget opp av et Kunstnerisk Råd under ledelse av bankens Sigurd Carlsen i samarbeid med kunstner Sverre Wyller og kunsthistoriker Åsmund Thorkildsen. 

Samlingen består av norsk og internasjonal samtidskunst kjøpt etter at rådet nøye har fulgt den norske galleriscenen og hovedlinjer i utenlandsk kunst. Målet har vært å samle relativt få kunstnere, men heller samle disse i dybden. Denne innsamlingsprofilen har ført til at Nordea Norge Kunstsamling har representative samlinger av noen ledende norske samtidskunstnere og verk av utenlandske kunstnerne som finnes i få om noen andre norske samlinger. Rådet har stått helt fritt i kunstneriske spørsmål. Det har vær et bevisst valg å bygge opp en samling som ikke ligner for mye på større norske privatsamlinger og andre firmasamlinger. Ikke minst derfor har det vært viktig å samle utenlandsk kunst.

Titlene Clusters, Remix og Tredje akt avspeiler samlingens sammensetning og funksjon. For i alle de årene samlingen har eksistert har den tjent som midlertidig utsmykning av fellesarealer, kontorer og møterom i banken. Hele idéen med å bygge opp «klynger» (Clusters) av beslektede verk har å gjøre med den fleksible og pragmatiske bruken banken gjør av disse verkene. Ofte har et møterom plass til tre arbeider, en korridor eller et resepsjonsområde  mellom fire og seks verk o.s.v. Samlingen inneholder mange mulige tverrforbindelser som kan gi en sammenheng og visuell spenning selv i  små grupperinger. Det er også mulig å lage mindre utstillinger med forskjellige temaer, noe som har ført til en rekke spesialutstillinger i lobbyen til Nordea Norges hovedkontor på Majorstua i Oslo. Temautstillingene, som samlingens administrative medarbeider Svein Olav Øversveen organiserer, er åpne for publikum.  

Det har vært og er et ønske i banken at kunstsamlingen skal formidles. Verk lånes ut til skiftende gruppeutstillinger i kunsthaller og gallerier. De eksterne utstillingene der bare utvalg fra samlingen vises, er et ledd i det viktige formidlingsarbeidet også utenfor hovedstaden.  En «re-mix» er simpelthen en ny måte å sette sammen grupper av verk på, mens idéen om en «tredje akt», tar utgangspunkt i at det ikke finnes nøytrale og varige måter å montere samtidskunst på. Kuratorens utvalg og montering blir alltid noe nytt og ulike lokaler gir verkene en måte å fremstå på som en spesiell for det aktuelle romforløpet i de ulike museer og kunsthaller. En kuratert utstilling har en regi enten den er bevisst eller ubevisst, og en utstilling er et sted der verk er satt i scene for å spille sammen på en ny måte seg imellom og i forhold til publikum.

Utvalg og montering i Drammens Museum er gjort utfra kjennskapen til de tre rommene som utstillingen vil  fylle i Lychepaviljongen.  Rommene vil få forskjellig uttrykk og klang, omtrent som satsene i en konsert eller en sonate. Utvalg og plassering er gjort på en måte som forhåpentligvis gjør at publikum vil reflektere over hvordan selve situasjonen på utstillingen påvirker deres opplevelse.

Tips om Tegn

Nordea Norge Kunstsamling slik den fremstår i dag er bygget opp gjennom de siste 14 årene. Prinsippene for arbeidet har vært å samle flere verk av noen utvalgte enkeltkunstnere, både norske og utenlandske. Rundt disse er det kjøpt inn enkeltverk av kunstnere hvis uttrykk og medium forholder seg til noen av de kunstnerskapene som er samlet i litt større antall. Dermed blir det «klynger» av kunstverk som minner om hverandre, som har en slags kunstnerisk «familielikhet». Dette at det blir klynger eller «clusters» er grunnen til at den første presentasjonen av hele den daværende Nordea Norge Samlingen på Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden het Clusters.
Det er flere grunner til denne samlingsstrategien. For det første kan ikke en privat firmasamling ha noen ambisjon om å samle representativt. For det andre blir samlingen brukt aktiv i bankens lokaler ved at møterom, gangarealer og inngangshallen på hovedkontoret i Oslo blir utsmykket midlertidig, og da egner det seg bra med grupperinger av 3 eller 5 eller 7 bilder som har noe felles. I tillegg til dette arrangeres det mindre utstillinger i en liten galleridel i inngangshallen til hovedkontoret.

Samlingen er vist to ganger tidligere i kunstmuseer. Først Clusters på Høvikodden i 2007, så et stort utvalg som ble vist med tittelen Clusters – Remix på Haugar Vestfold Kunstmuseum i 2010. Utstillingen i Drammens Museum er tredje gang. Utstillingens tittel er Tredje Akt. Dette fordi det er tredje gang samlingen stilles ut i et museum, og denne gangen er det 3 rom. Slik sett blir utstillingen en 3. akt, og samtidig en utstilling i 3 akter. At det er valgt et uttrykk fra teateret har å gjøre med at enhver utstilling er en iscenesettelse. Det finnes ingen nøytral og stedsuavhengig måte å vise billedkunst på. Sansene tar også inn rommene og dette påvirker helheten i kunstopplevelsen. Enhver montering gjør noe med bildene, slik at ett og samme bilde oppleves litt annerledes hver gang det kommer i en ny sammenheng, med andre bilder og i andre rom. Derfor er utvalget av kunstverk og de rom og den sammenheng de vises i en bevisst planlagt handling fra kurators side. Alternativet er tilfeldighet og likegyldighet og det blir bare tull. (Tilfeldighet som kunstnerisk strategi er noe helt annet og da må kurator være veldig presis i arbeidet med å lage utstilling).

Utstillingen er bygget opp som tre svært forskjellige grupperinger i tre svært forskjellige rom. Først kommer publikum inn i et lite adkomstrom, deretter kan de gå inn i et stort opplyst rom eller et langt smalt sidegalleri med godt, indirekte lys fra nord.

Det første rommet kunne godt ha hett «Velkommen», for her møter man bilder av ansikter som ser rett på tilskueren eller på noe i billedrommet. Ansiktene er blide eller tenksomme. Det er en positiv og åpen stemning i rommet. Et lite maleri kan ikke ses med en gang man kommer inn. Det henger til venstre og vender forsiden mot åpningen inn mot det store rommet. Det er først når man er inne i dette rommet og ser seg tilbake og går i retning av åpningen at man ser rett på en mannsfigur som knipser et fotografi rett i møte med den som går mot bildet. Like sikkert som at tilskueren ser på og lagrer bilder, like sikkert ser bildet på og lagrer bilde av tilskueren som blir «knipset» av mannen med fotografiapparatet på bildet.
Det store rommet er «det sorte rommet». Det er ikke en black box slik man har i teateret, men det er en mollstemt dysterhet i mange av kunstuttrykkene. Stemningen er tung, dynamisk og med visuelt drama. I dette rommet er det i tillegg til skulpturene og relieffet en blanding av teknikker. Det er maleri, fotografi og tegning, trykk og collage på papir. Hver av disse teknikkene har sitt eget visuelle følelsesregister som publikum fornemmer hvis de tar seg tid til å betrakte ikke bare bildets motiv, men også dets materielle overflate. Denne materialbaserte følsomheten oppleves som en kvalitet i seg selv, som noe positivt og håndgripelig. Men også det å erfare forskjellen mellom fotografisk papir med blekk, fotografisk papir med fotografisk avtrykk, grovt papir med fettstift og kull og glattere papir med påtrykket tekst betyr noe. Monteringen gjør en oppmerksom på forskjellene mellom de forskjellige overflatene og dermed blir bevisstheten om og opplevelsen av hver enkelt overflate og hvert enkelt mediums ureduserbare og u-utbyttbare kvalitet forsterket.

Det dunkle og tunge fremtrer ofte som abstrakte kvaliteter. Det oppleves som en grunnklang i rommet. Noen ganger oppleves det i form av fingertegn og uttrykt i en tung, aldrende mannskropp (John Coplans), andre ganger som en rytmisk bevegelse i en visuell koreografi av elementer (Barry Le Va), atter andre ganger i form av enkle skriftlige utsagn (Bruce Nauman). Selv om det enkle ordet og setningen, NO og CLEAR VISION (skrevet speilvendt), er lett leselige og forståelige, har disse ordbildene også en tydelig fysisk fremtreden. De er gitt fysisk form som gir en materiell egenvekt i tillegg til utsagnets mening. Det kan bli en liten meningskollisjon, siden Clear Vision kunne trengt en opprenskning for å få bort noe av den sorte trykksverten som er til overs etter at ordene er tegnet opp.

Mari Slaattelids fem silhuetter av et landskap hentet fra et renessansemaleri og den nattlige stemningen i Dirk Stewens påsydde confetti-stjernehimmel gir en senromantisk skumringsstemning. Skulpturene i dette rommet gir enten et knadd, kompakt og tungt inntrykk, eller av noe stivt og rigid, og noe forvridd. Uttrykkene i rommet er alle mer eller mindre abstrakte, selv fotografiene viser så sære og fragmenterte deler av den visuelle verden at de mer blir å lese som tegn enn som avbildninger av helhetlige situasjoner. De utfyller hverandre og gir tilsammen aktørene i et tett og skyggefullt drama som hver især får tolke for seg selv. Publikum kan tenke over hvordan disse kunstverkene, i denne sammenhengen, påvirker deres opplevelse av rommet og bildene i det.

Det tredje, lange og smale rommet er det farvesprakende og mest dynamiske rommet, og her går det i dur. Stemningen er frisk og oppløftende. Det er frodig her. De to skulpturene (av henholdsvis Sverre Wyller og Ida Ekblad) er svært kraftfulle. De er satt sammen av sterkt forvridde deler fra monumentale industribygninger. Enorme dimensjoner i H-bjelker og armeringsjern er boltet og sveiset sammen. Skulpturene viser rester av sterke farver og det er rust og taggede kanter etter skjæreflammen som har kuttet delene under rivning. De forvridde elementene er resultatet av maskiner som brukte formidabel kraft til å rive bygningene og trykte ned og rev fra hverandre det som en gang var bygget opp. Det praktiske og funksjonelle er her gitt gjenbruk som estetiske objekter, som unyttige kunstgjenstander.

Noen av verkene er i grenselandet mellom relieff og maleri (Tilman Hornig), mens andre er monumentale malerier i en abstrakt-ekspresjonistisk stil. Skulpturene, relieffene og maleriene er i slekt stilmessig, typiske eksempler på etterkrigstidens ekspresjonistiske uttrykk. Noen av maleriene er svært store (Per Kirkeby, Troels Wörsel, Christian Blandhoel, Bjarne Melgaard og Kira Wager). De to tresnittene signert Mattias Mansen er også svært store til å være grafiske trykk. Vanligvis ser vi slike store malerier og trykk i store rom med god avstand til verket. Her blir man nødt til å se dem på nært hold. Ikke bare fordi rommet er trangt, men også fordi noen steder skygger skulpturer for bildet hvis det skal ses fra langt hold. Man blir altså beveget inn i bildenes nærområde. Man kommer tett opp på bildene og da skjer det noe nytt med kunstopplevelsen.

Å se store verk tett på øker intensiteten i farveopplevelsen. Opplevelsen av billedkunst sett slik, tett på store flak gir en fysisk og kroppslig, ikke bare en optisk, erfaring. Ved å gå opp til maleri, grafikk, fotografi og skulptur vil verkets fysiske uttrykk og vår bevissthet om å stå foran et verk formet av et menneske for å bli sett og følt av et helt menneske nesten påtrengende sterk. Maleriet og skulpturen blir ikke bare et bilde, en projeksjon på en skjerm, men en del av et sted, der hele situasjonen mellom verk og tilskuer blir ladet med energi. Det er dette trekket ved etterkrigstidens store, abstrakte maleri som gjorde det mulig å se på det å male et bilde og det å oppleve et maleri som noe performativt, en hendelse som utspiller seg i full, menneskelig størrelse og i virkelig tid. Det store maleriet og malerhandlingen til Christian Blandhoel og som kan ses på Tv-skjermen ved siden av penselgitaren er et resultat av akkurat den erkjennelsen. I USA begynte man tidlig på 1950-tallet å kalle dette for action painting. Malerens bevegelse og tilskuerens bevegelse foran det store maleriet ble sett på som en slags koreografi, at bildet koreograferte tilskuerens opplevelsesform som en gjentagelse av malerens handling. Handlingskunst ser vi også i de to speilene som står på gulvet lent inntil veggen. Disse er resultat av at kunstneren Tilman Horning har gjennomført handlingen å knuse speilene med kraftige hammerslag. Den handlingen blir umiddelbart fulgt av påskriften, der han med leppestift skriver en kommentar til verket. At det enten er forbausende flott, «Awesome»,  eller at det er solgt, «Sold». Verkene ble utført som performance under kunstmessen i Basel i 2012. Nordeas kunstneriske råd var sammen med andre vitne til performancen og hadde rett før dette snakket med kunstneren – som er representert med hele 7 arbeider i samlingen – kjøpt et speil og bestilt et nytt. Han svarte på bestillingen med å akseptere innkjøpet ved å skrive «Sold» på det med en gang det var knust, og dermed et kunstverk som med det samme ble solgt. Med dette viser han også til hvor viktig transaksjonen er i den moderne kunstverdenen, der kjøp og salg og kunstkritiske vurderinger («it’s awesome!» ), er med å gi drivstoff til kunstproduksjonen.

På denne utstillingen skjer alt dette i 3dje og siste akt på utstillingen med samme navn. Det har lenge vært kjent at opplevelsen av kunst og arkitektur er avhengig av tilskuerens posisjon i forhold til det som skal ses. Endret posisjon gir endret opplevelse. For eksempel: Hvis noe henger høyt vil folk gå bakover for å se det bedre. På denne utstillingen vil verkenes plassering og posisjon engasjere tilskueren til en aktiv refleksjon over egen opplevelse. Tilskueren blir engasjert av verkene. Slik sett blir ikke bare bildene iscenesatt, også hver enkeltes opplevelse blir en iscenesettelse i dialog og møte med akkurat disse verkene i akkurat denne konstellasjonen på akkurat denne utstillingen. Dette varer bare så lenge utstillingen varer. Neste gang det lages en utstilling av Nordea Norge Kunstsamling er det noe annet som skjer. – På utstillingen kan publikum kjøpe boken Clusters, der mange av verkene er beskrevet i større detalj.

Utstillingens kurator er Åsmund Thorkidlsen, som har valgt ut verk og plassert dem der de henger. For ordnes skyld gjøres det oppmerksom på at han har vært med å bygge opp Nordea Norge Kunstsamling de siste 14 årene, var delaktig i monteringen av Clusters på Høvikodden og kuraterte utstillingen Clusters Remix på Haugar Vestfold Kunstmuseum.

Åsmund Thorkildsen

kurator og museumsdirektør

Åpent hver dag fra kl 11.00 - 15.00