Syklisk tid på Rueloftet på Hallingtunet

Loftstuen på Drammens Museum stod en gang på gården Rue i Hol i Hallingdal. Den er fint laftet og innvendig smykket med både treskurd og rosemaling. Den var gårdens stasstue og gjestestue og ble brukt når høytidene skulle feires med gjestebud. På loftet har vi laget en liten utstilling om den sykliske tid. Den ene delen av utstillingen tar utgangspunkt i primstavene. Vi har funnet frem et par primstaver, og andre gjenstander i museumssamlingen som svarer til merkene på staven. Vi har med økser, kvernstein og stekerist, knyttet til de helliges martyrier i katolsk tid. Og så har vi med fiskekrok, rive, vekt og mange andre ting, som etter at reformasjonen avskaffet helgendyrkelsen, ble tolket som påminnelser om praktiske gjøremål på gården.

Den andre delen av utstillingen anskueliggjør livets syklus med fotografier av slekten på Rue. Vi ser foreldrene bli gamle og deres barn bli voksne og selv foreldre til en ny oppvoksende generasjon. På de eldste bildene er Rue-folket kledd i den lokale drakt, helt som de forfedrene som hadde helgedagsklær, åklær og sølv forvart i kistene på loftet. Vi ser den rike onkelen i Amerika, og andre som reiste til byen for å utdanne seg og bli byfolk med byklær og et livsløp som ikke lignet på noe i slektens fortid. Slik ser vi hvordan folk forlot den sykliske tid og trådte inn i den nye lineære tiden.

ÅRETS SYKLUS

Syklus betyr kretsløp, og vi kan tenke oss året som et kretsløp av årstider og merkedager. Hvert år begynner kretsløpet på nytt, med de samme årstidene og merkedagene som året før og året etter. I alle kulturer har man hatt kalendere for å huske dagenes rekkefølge, men ikke alle kalendre er like. I det gamle norske bondesamfunnet var kalenderen utformet som en primstav. Det var en ring eller et langt, smalt bord med alle dagene i vinterhalvåret skåret inn på den ene siden, alle dagene i sommerhalvåret på den andre. Merkedagene ble markert med ulike merker.

Frem til reformasjonen på 1500-tallet var merkedagene knyttet til kristne helgener, og ble feiret med gudstjenester i kirken. Reformasjonen avskaffet de fleste helgener, men ennå i vår tid feirer vi for eksempel Sanks Hans til minne om Hellig Olav. Mange av de gamle merkene ble fortsatt skåret inn på primstaven, men nå var de mer påminnelser om ulike gjøremål som måtte utføres på faste dager i året: Slå graset, klippe sauene, slakte dyrene

LIVETS SYKLUS

Intet liv uten fødsel og død. Og ingen slekt uten barn som vokser opp, og foreldre som eldes. Før den ene livssyklus er til ende, er den andre i gang.

Overalt feires livets syklus og slekters gang, med barsel, bryllup og likferd, men feiringene foregår på ulikt vis. I Norge skulle brudeparet for fruktbarhetens skyld tilbringe den første natten i sengen på stabbursloftet, der fruktene av arbeidet på gården ble forvart. Den førstefødte skulle omme til verden ni måneder etter og fikk navn etter sin farfar eller farmor, ettersom. Nabokonene som hadde hatt med seg sending til bryllupet, kom nå med barselgraut til mora. Og når foreldrene en dag døde, kom konene igjen med sending til gravølet. På tunet drakk alle den dødes skål og fulgte så etter hesten som kjørte likkisten til graven. Odelsgutten tok farens plass i høgsetet, og den eldste jenta arvet den største søljen. Kanskje var det sønnen på nabogården som en dag kom med hesten og hentet henne og hennes utstyrskiste og holdt stort bryllup, mens de yngre søsken måtte ut og søke lykken i den store verden.

Rueloftet er en loftstue fra Hol. Den er en kombinasjon av beboelse og loft som er typsik for Hallingdal. Det var Pål Asgrimson søre Rue (1727-1798) som omkring 1770 fikk bygget loftstuen. I førsteetasje er det gjestestue, på loftet skal gårdens kostbarheter oppbevares, og bruden pyntes. Kristen Aanstad (1742-1832) fra Gudbrandsdalen fikk i oppdrag å snekre og rosemale inventaret. Han var haugianer og smykket loftet med bibeltekster og byggherrens navn både oppe og nede.

Pål Asgrimson søre Rue solgte gården til sin bror Ola allerede i 1773, og 1843 solgte sønnesønns sønn av Ola gården før han som en av de sørste i bygda dro til Amerika. Kjøperen var Torstein Halvorson s. Berg. Torsteins sønn Knut solgte i 1920 loftstua til Drammens Museum, der den ble satt opp i 1932.

Fotografiene forestiller Knut Torsteinson og hans slekt i tre generasjoner. Det var dyktige og driftige folk, og selv om de eldste er kledd i den tradisjonelle drakten, er de allerede på vei inn i den nye tid. Knuts bror Halvor dro til USA der han tjente seg styrtrik på saloons og ble bygdas rundhåndete

velgjører. Selv var han sagmester og peismurer og satt også noen år i herredstyret. Hans sønnesønn Knut ble oppkalt etter sin farfar, slik tradisjonen ville det. Men i 1962 fikk den unge Knut anlagt kjørevei opp til Myljo Rue og han kjøpte motorslåmaskin og jordbruksvinsj. Men han og kona Anne fikk ingen barn, og gården ble solgt ut av familien.

Vi takker Bjørn Furuseth fra Hol lokalhistoriske arkiv for uvurderlig hjelp med fotografiene av familien Rue og for tillatelse til bruk av dem i utstillingen.

Merkene på primastavene varierer en del, både fra sted til sted og fra periode til periode. Utstillingen i Rue-loftet tar utgangspunkt i en primstav i Drammens Museums saling som er datert 1609. På det tidspunktet, kort etter Reformasjonen, var motstanden mot helgendyrkelsen på sitt høyeste, noe man kan se av de forenklede merkene på staven. I utstillingen er enkelte typiske merker føyet til, og andre er endret for å tydeliggjøre symbolikken.

Ved midten av 1800-tallet begynte en gjennomgripende mekansiering av jordbruket i Norge. Tekniske nyvinninger og et nytt tankesett nådde fra byene ut på landet. Mange innså at det ikke lenger var nok å gjøre som året før, og følge far og farfar i ett og alt; moderniseringen presset seg på og man måtte følge med i tiden. Men ikke den sykliske tiden med sine årvisse gjentagelser; fremskrittstroen bygger på en lineær tid som leder oss fremover, og som aldri kommer igjen.

Kurator: Mikkel B. Tin