Steve Joy i Nøstetangenrommet

Steve Joy (f. 1952) maler abstrakt. Det vil si at han ikke ønsker å gjengi de visuelle omgivelser vi opplever til daglig så naturtro som mulig. Det abstrakte maleri er et hundre år gammelt fenomen og for en kunstner av Joys generasjon er dette et formsprog som kunstneren tar utgangspunkt i når han skal uttrykke noe i maleriet.

Tips om tegn

Joy arbeider i en geometrisk tradisjon og det er like mye annen kunst og kultur, som naturalistiske og drømmende synsopplevelser, han er i dialog med. For som André Malraux sa, en blir ikke komponist av å gå ut i skogen å høre på fuglene som synger, men av å gå på konserter og høre på musikk.

For Steve Joy er det noe selvfølgelig i det å male på den abstrakte måten. Han bygger videre på grammatikken hos kunstnere som Piet Mondrian (1872-1944) og Barnett Newman (1905-1970), og hos samtidige kunstnere som Sean Scully (f.1945). Bak det geometriske, i striper og ruter, ligger det allikevel naturfenomener, men de er sterkt abstrahert eller konvensjonalisert. Å male på denne måten forutsetter at kunstnerne først har studert moderne billedkunst – gått i gallerier og museer og sett på kunst – og lært seg et formsprog. Det samme gjør etter hvert publikum, for det å se moderne kunst krever en innsats akkurat som det å lære seg et annet språk gjør det. Å lære seg å betrakte abstrakt kunst er allikevel mye enklere enn å lære seg gresk, men det forutsetter at man ikke leter etter ting man ikke vil finne, som for eksempel naturtro gjengivelser av menneskekropper, blomsterbuketter, fjordlandskap eller allegorier over moralske verdier. For å bli ”flytende” i moderne maleri, må man se mye og bli fortrolig med utviklingen innen det som i dag er en verdifull tradisjon.

Det formspråk Joy arbeider i ble kodet allerede på 1910-tallet og videreutviklet på 1950- og 60-tallet. Det abstrakte maleri slik det fremstod i New York på 1950-tallet innførte en ny måte å se billedkunst på. I tillegg til å betrakte billedrommets illusjon om en visuell verden, ble selve maleriets fysiske overflate og materialitet en viktig del av opplevelsen. Det abstrakte maleri har en tendens til å være visuelt ganske flatt. Billedrommet blir trukket frem mot tilskueren og ender opp som tegn på den malte flaten. Dette gjør at bildet påvirker det aktuelle rom tilskueren befinner seg i. Det moderne maleri har altså en struktur som består av tre deler, rommet der tilskueren står foran bildet, selve bildet som fysisk gjenstand og malt skjerm, og det virtuelle rommet som kan oppleves rent visuelt innover bak billedskjermen.

Det er denne billedskjermen som er malerens sted, der han kan skape sine mønstre, ornamenter og abstrakte bilder. I det geometriske formspråk Steve Joy benytter seg av, har han muligheten til å skape bevegelser, rytmer og forskyvninger opp og ned og frem og tilbake på tvers i billedfeltet. Han benytter seg bare av vertikale og horisontale avgrensninger, en del av dette formspråket som har som hensikt å understreke flatekarakteren og ved å gjenta og spille mot formatets rektangulære form. I tillegg til dette kan han male firkantede felt som beveger seg visuelt (eller ”billedlig”) ut og inn av billedrommet, slik at det oppstår det maleren Hans Hofmann (1880-1966) kalte en Push and Pull-dynamikk. Joy benytter seg av begge disse metodene, og det er med denne billedlogikken som utgangspunkt (eller ”vokabular”) han skaper sine spesielle uttrykk.

Det som kjennertegner Steve Joys maleri er at han ønsker å bringe en åndelig erfaring inn i billedopplevelsen. Det gjør han ved å lade den malte flaten med lasurer og metalliske felter som gir flaten et visuelt rom som sprenger ut av den fysiske materialitet som utgjør malerunderlaget. Særlig metalliske flater kan skape romdyp og en sitrende, visuell opplevelse av noe uendelig, som ikke kan underlegges landmålerens og meterstokkens rasjonalitet. Det kan ikke måles hvor dypt et slikt billedrom er.

Ved å veksle mellom malte, mer eller mindre transparente og opake felter, kan han spille på forskjellen mellom ganske tette felt og andre som virker langt mer åpne. Det er nettopp disse forskjellene som gjennom rytme langsetter og rytme ut og inn av billedrommet, som gir den helt spesielle puls til Joys bilder. Og det er dette som skiller hans bilder fra de andre som benytter samme språk. Han bruker sølv, gull og kobber, og det er særlig gullet som vekker til live minnet om ortodokse ikoner og byzantinske mosaikker. Dette er en uttalt intensjon fra Joys’side, og han gir tilskueren et tips om dette ved å gi bilder titler som ”Icon – The Hermit of the North” og ”Icon – (Byzantine) Azure”. Gull ble i de historiske religiøse sammenhenger brukt som en abstrakt bakgrunn, uutgrunnelig dyp som et tegn på det himmelske, det lovede, som ennå ikke kan skues, men som kan tenkes. Som ikonmalerne maler Steve Joy på tre. Og han bygger ut bildet ved å sette ulike deler sammen, slik at det noen ganger oppstår en omkrets som ikke er rent rektangulær. Dette knytter noen av hans arbeider til bygningsstrukturer. De blir som vegger med åpninger i. Dette er en logikk som også ligger bak Sean Scullys bruk av striper og frikantede felt, den type mønstre som kan ses på gjerder, veisperringer og husvegger.
Steve Joys bilder har også tatt med noe av holdningene fra Barnett Newman. Newman var  veldig opptatt av at hans abstrakte bilder skulle lade og stemme det rommet tilskueren står i, omfavne tilskueren og gjøre bildet med tilskuer til et sted, og et så spesielt sted at han sammenlignet det med andre privilegerte, særpregede steder som basen på Yankee Stadium og alteret i synagogen. Som hos Newman er religiøsiteten hos Steve Joy uoffisiell, ikke knyttet direkte til et bestemt sett av dogmer og trosretninger. Det er få direkte symboler som henviser til etablerte religioner og deres ikonografi. Men det er hos Newman en subtil henvisning til jødisk, kabbalistisk ikonografi og farvesymbolikk, og det er hos Joy en indirekte henvisning til kristendommens billedskatt gjennom bruken av gull.

Det blir opp til hver enkelt tilskuer å oppleve disse bildene i forhold til egne erfaringer og holdninger. Men felles for oss alle er at de i rommet tjener både som tilstedeværelser og som noe som ønsker å holde fast ved noe som vi egentlig ikke kan gripe og som egentlig ikke kan ses. Og ved å se dem, ikke som fysiske vinduer i rommet, men som vinduer ut til noe skjønt, varig og godt, lykkes utstillingen med å gjøre det praktfulle Nøstetangenrommet til et spesielt sted, der kunstindustriens transparente glass, forgyllninger og sølvets skinnende, lystrålende overflater, blir beriket med symboler for noe som ikke er hverdagslig og ikke helt av denne verden. Og i rommet opplever vi den fysiske glansen av dette.

Steve Joy er engelsk, men bor og arbeider i dag i USA. Han har bodd og arbeidet i Norge i mange år og har fremdeles god kontakt med kunstmiljøet her. Samtidig med utstillingen i Drammen, foregår en stor museumsutstilling med Steve Joys arbeider i Trondheim Kunstmuseum, der utstillingen åpner 11. juni og står til og med 24. september.

Åsmund Thorkildsen

Museumsdirektør og kurator for Soloprosjektet i Nøstetangenrommet

Åpent hver dag fra kl 11.00 - 15.00