Kay Bojesen i Nøstetangenrommet

Et fast uttrykk sier at noe er «som en elefant i et glassmagasin». Uttrykket er selvforklarende.

Uttrykket er selvforklarende. Elefanter og krystallvaser er simpelthen størrelser som ikke går godt sammen. Denne motsetningen er en humoristisk og folkelig måte å gi uttrykk for en grunnleggende motsetning som preger mye av samfunnslivet. Det er forholdet mellom natur og kultur som kolliderer skingrende og uopprettelig når det store dyret forlater de enorme savanner og stormer inn i butikklokalets trange passasjer. Denne motsetningen er spesielt tydelig til stede når vi ser på Kay Bojesens (1886-1958) verk. Bojesen, skaperen av elefantfiguren, flodhesten, sebraen – og apen. Bojesen, kunstneren som elsket å besøke dyrehaven og som samtidig satte de største krav til håndverksmessig utførelse og sofistikert materialbruk. Bojesen som samarbeidet med direktøren for Holmegaard glassverk om å etablere visnings- og slagsted for ny dansk design, Den Permanente i København (1931-81). Bojesen som visste at glass er lett og skjørt og elefanten bastant og tung.

Kay Bojesen viste altså forskjellen på elefanten og glassmagasinet. Han var også en brobygger, en kunstner som greide å forsone motsetninger. Han bygget bro mellom skapende virke og bærekraftig økonomi, mellom interessen for det skjønne og behovet for det praktiske, mellom barnets ville og utemmede livskraft og modningen til ansvarlig samfunnsborger. Kay Bojesen var en mann av sin tid, en moderne designer som skapte kunst for å inspirere folk og med sine ting gjøre hverdagen mer spennende og rik for oss alle.

Kay Bojesens kanskje mest kjente verk er apen, en søt og skøyeraktig rakker, inspirert av jungelens sjimpanse, formgitt og laget i lyst og mørkt tre. De lange armene og de krokede bena, med gripedyktige hender og føtter, er det spesielle i sjimpansen kropp som gjør at den så elegant kan henge fra en gren, slynge seg videre, løpe raskt over en gren og hoppe til neste tre. Sjimpansen har en rastløshet som selv når den sitter stille er tilstede som en spenning. Disse tingene har Kay Bojesen studert, og det er akkurat det skøyeraktige ansiktet, den lille mavekulen og de lange lemmene med krokhendene som han har fanget i sitt elegante, forenklede formsprog. Lekeapen i tre har alt det vi ser og lar oss fornøye over når vi ser apen i dyrehaven eller i jungelen. Apens kropp og væremåte er som skapt for jungelen – og lekerommet.

Vi voksne liker apene fordi de minner om barn; barn liker aper fordi de minner om dem selv. Hvis vi ser Kay Bojesens ape i lys av den progressive, barnesentrerte pedagogikken som kjennetegner det moderne Danmark, Norge, resten av Europa og USA, ser vi et bilde på det friske, livskraftige vesen den nye pedagogikken skulle la seg forme til voksne og ansvarsbevisste, sosiale og joviale medmennesker. Men sjimpansen er det ingen, selv den mest radikale barnepsykolog eller behaviorist, som ønsker å la forme til noe annet enn nettopp det å være skøyeraktig, aktiv, vill – hele tiden. Vel kan sjimpanser lære å male «lyrisk abstrakt ekspresjonistiske» bilder (som Desmond Morris berømte apevenn «Congo»), men lage Kay Bojesens apefigurer eller åpne butikk i Bredgade 47, kan de ikke. Vi liker apene fordi de minner oss om en fri og uhemmet livssituasjon.

Hva skjer når man i stedet for å slippe en elefant inn i et glassmagasin, slipper en gruppe aper inn i et museumsrom fylt av 1700-talls, superskjørt og uerstattelig glasskunst? Det som skjer er akkurat det fantastisk fabelaktige som skjer når jungelen flytter inn i Nøstetangenrommet. Finnes det en større kontrast, en mer umulig kombinasjon, en mer katastrofal sammenstilling enn denne kollisjonen?  Det er en av kunstens store egenskaper at den kan vise motsetningers potensiale, at den kan vekke sterke følelser og sette opp bastante kontraster og allikevel forsone dem i en syntese.

Ved å se de frodige og lekeglade aper slynge seg og henge fra lianene som er montert fra taket i Nøstetangenrommet i Drammens Museum, ser vi noe som ikke hadde vært særlig smart i virkeligheten. Det er naturen som møter kulturen, men den holdes her i avventende spenning. Apene har ikke noe lyst til ødelegge kunstglass. De har antageligvis ikke noen sans for det heller. De ville nok gripe en pokal å drikke av den hvis de fikk muligheten, men de ville slenge den vekk så den knuser straks de har tømt innholdet.

Slik minner denne konstellasjonen oss om forskjellen på dyrs og menneskers omgang med gjenstander. Om forskjellen på dyrs og mennesker interesse for kunstnerisk form. Om menneskers respekt for form og kultur, og dyrenes lykkelige uvitenhet om og hensynsløse frihet fra bekymring for tingene og deres økonomiske og kunstneriske verdi. Vi skjønner hvorfor gjenstandene i Nøstetangenrommet er sikret i glassmontre.

Samtidig viser utstillingen avstanden i historisk tid. For Kay Bojesens aper er like mye kunsthåndverk og kunstindustri som glasset, sølvet, fajansen og tinnet i museumsrommet. Men 1900-tallsbarnets lek med en solid treleke og borgerskapets bruk av pokaler til rundskålen er vidt forskjellige. I 1700-tallets omgangsform med graverte krystallpokaler og drevet sølv var forbeholdt de dannede voksne, der bevegelser og interaksjon var dempet, innøvet og formell. Noe annet er det med det fritt oppdratte barnet i «barnets århundre», det barnet som blir dyrket som det naturlige oppkomme av livslyst og grenseløse fremtidsmuligheter. I 1700-tallets borgerskap var det knapt plass til barnet, og enda mindre sjimpanser, hvis ikke de var veloppdratt, kledd ut og holdt i lenke.

Kay Bojesen likte å lage tablåer og miljøer for sine gjenstander når de skulle utstilles. Hadde han hatt muligheten til å stille ut i Drammens Museum mens han ennå levde, er det fullt mulig at han hadde flyttet apene inn i Nøstetangenrommet. Uansett føler vi at dette er en presentasjonsform som er helt i Kay Bojesens ånd. I hvert fall har han inspirert til det. Og spesielt hyggelig er det at jungelen også har selskap med sølvet, Kay Bojesens elskede sølv.

I Lychepaviljongen er det parallelt med denne utstillingen en bred presentasjon av Kay Bojesens verk.

Åsmund Thorkildsen

museumsdirektør

Åpent hver dag fra kl 11.00 - 15.00