Hirsch Perlman i Nøstetangenrommet

Perlmans kunst virker innenfor avantgarde-tradisjonen. Med det menes kunstneriske uttrykk som representerer følelser og verdier på siden av det som preger det rasjonelle, ordnede vestlige samfunn. I perioder har avantgarden vært aggressivt samfunnskritisk, i andre mer undrende, engstelig og poetisk. Drivkraften i den sistnevnte situasjonen er å vise til andre virkeligheter, ting som man har lett for å overse, underslå eller ignorere i det daglige, der krav til arbeid og en aktiv fritid tar stadig større del av vår tid og det vi tror er våre innerste interesser. Det er denne siste tendensen som er mest tydelig i de arbeidene som vises her. Men det er ikke noen behagelig, solskinnssøt og sorgløs tilværelse som gis uttrykk. Under både filmene og fotografene renner en dunkeldyp åre. Og over det hele spennes en nattmørk himmel. Hirsch Perlmans stillferdige kunst utspiller seg i dette svimlende rommet.

Videofilmene har kunstneren kalt Affect Studies, det vil si undersøkelser av det som berører folk og som kan ramme en, på godt og vondt. Affekt er et uttrykk for noe av det kunst handler om. Motivene er noe som berører og rammer kunstneren, som igjen formgir den spesielle opplevelsen, slik at verket i sin tur kan påvirke tilskueren. I disse filmene er det små, dagligdagse ting som studeres. Det er både sarte og sakte bevegende stemninger, raske og stakkato skifter og lange og sammenhengende opplevelsessoner i filmene. Han har valgt ut temaer og opplevelser som spesielt har berørt ham og satt dette sammen med musikalske inntrykk som også betyr mye for ham. I serien med korte filmer veksler det mellom klassisk musikk, country and western og improvisert jazz. I to av filmene, den med motorsykkelen (til musikk av Miles Davis Quintet) og godstoget langs horisonten (til tonefølge av Johnny Cash), har Perlman visuelt bearbeidet og formidlet møte mellom musikk og filmopptak. Dette ser vi i bruken av rektangulære felter som både påvirker organiseringen av billedrommet og som gis en egen rytme et sted mellom musikk og billedforløp. Hirsch Perlman har satt sammen filmene til et sammenhengende program spesielt for denne utstillingen. Det som finnes av hakk og visuell støy er tilfeldige ting som skjedde – eller tekniske feil som oppstod – under lagingen av filmene, og noe kunstneren har latt bli del av deres kunstneriske uttrykk. I filmene er det en gjennomgående lekenhet og letthet.

Denne holdningen har Perlman tatt med seg opp på taket av sitt hus i Los Angeles. Men i arbeider fra de to seriene Apparatum Armorum Ineptum (som kan oversettes med noe sånt som: Uskikkede, klossete våpenapparater) og My Repfoof (Min misbilligelse) er det et mer komplisert følelsesleie. Arbeidene er mollstemte og melankolske. I de to store fotografiene (Apparatum Armorum Ineptum) ser vi hvordan det er rigget sammen hjemmelagde raketter som skal sendes ut fra den private utskytningsrampe. Dette er en lun og vittig kommentar til den effektive industrien som har sendt folk til månen og måleapparater langt ut i verdensrommet. Det er også et humoristisk aspekt her, for disse klønete rakettene kan også ses som gedigent fyrverkeri som skal sendes opp for å lyse opp himmelen og feire et eller annet.

Et tak er et meget spesielt oppholdssted. Og det er også unektelig noe spesielt med det at en mann er oppe på taket og holder på med å mekke sammen en rakett. Den ensomme mann og fyrtøyet er en ladet og potensiell skummel kombinasjon. Men taket er også det sted der man kommer nærmere himmelen med dens stjernebilder, himmellegemer og der

man kan rope ut bønner, kalle folk sammen, motta radiobølger og TV-signaler, kjenne vinden fra hav, skogholt og slette eller simpelthen kunne komme litt nærmere sin Gud. Taket er også en velegnet landingsplass for nattlige besøk fra verdensrommet. Hirsch Perlman spiller på alle disse assosiasjonene. Han ses selv noen ganger som en skygge eller en uklar skikkelse i takbildene.

Takfotografiene viser et sted utenfor den velorganiserte og kontrollerte siden av vårt samfunn. Her kan man være alene, undre seg, tenke, vente og være vitne til noe man vanligvis bruker lite tid på, f. eks. å se på månen og gatelysene. Gatelys sett ovenfra tjener liten hensikt, men sett som lyskilder blir de i slekt med stjerner og belyste planeter. Fotografiene gir et dynamisk uttrykk for alle de visuelle impulser som kan fanges opp på et tak en natt.

Som fotografisk kunst er dette meget bevisst utført. Mye av gleden med kunst er å se hvordan selve mediet omtolker og harmoniserer ulike påvirkningskilder. I disse fotografiene ser vi hvordan kornene på filmen, fremkalt positivt på det fotosensitive papiret, tolker mørket som sort og lyset som gradvise intensiteter av hvitt. På grunn av den lange lukkertiden sprer lyset fra takvindu, gatelykter, lommelykter og måne seg ut som en glorie eller stjerne rundt lyskildene og personen løses opp i møtet mellom lys og mørke. Alt det som skjer rundt mannen på taket er nettopp modellert som et møte mellom mørke og lys. Det er svært sjelden i sort-hvitt fotografiets historie at man har sett en så kraftfull kombinasjon av mørke og lys som kjeler og danser rundt hverandre og blir til én sammenheng: lys er fremdels lys og mørke er fremdeles mørke, men de slikker inn i hverandre slik den sorte og hvite ild som i følge Kabbalaens skapelsesberetning eksisterte før urkaoset ble ordnet og tingene fikk tre frem som form og figur.

Men denne hemmelighetsfulle, metafysiske stemningen blir balansert mot at hele apparaturen er synlig. Dette er tross alt i Los Angeles, og Hollywood er ikke langt unna. Oppsettet i takbildene minner om et filmsett man tilfeldig kommer over på gaten. Bak kameraet er det teknisk, pragmatisk kaos, det nødvendige apparatur for at filmens illusjon skal kunne skapes. Den samme tvetydigheten – å bruke teknikk til å skape visuell poesi – ses i de to bildene på endeveggene i Nøstetangenrommet. En stor, lysende, energisk elektrisk ”hjernemasse” på den ene siden og en ”atomsprengningssopp” på den andre. Disse to fotografiene har en emosjonell sprengkraft som særlig oppleves prekært i et rom som dette, med skjøre, gamle og presist utførte prydgjenstander. Også 1700-tallets sølv og glass krevde ild og en teknisk apparatur for å kunne formes. Måten Perlman har laget disse to minneverdige bildene på er ved å tulle lange kjeder med små juletrelys inn i sammenrullet plast. Det elektriske lyset er gjenforent med sitt kosmiske opphav og det banale blir transformert til noe høyverdig.

Hirsch Perlman er utdannet ved Yale University og har stilt ut på en rekke kjente gallerier og museer. Han har siden 1987 holdt nesten 30 separatutstillinger. Han stiller ut på kresne gallerier som Feature i New York, Donald Young i Chicago og Los Angeles, Monika Sprüth i Køln og Gimpel Fils i London. Han har stilt ut separat ved Museum of Moderen Art i New York, i deres prestisjefylte prosjektromprogram (1996), ved Shedhalle i Zürich (1990) og The Renaissance Society i Chicago (1988). Av mange kuraterte gruppeutstillinger nevnes spesielt hans to ganger på Whitneybiennalen (1989 og 2002) og den viktige utstillingen Play of the Unsayable; Wittgenstein and the Art of the 20th Century, i Wiener Secession i 1990. – Det er første gang Hirsch Perlman stiller ut i Norge.

Åsmund Thorkildsen

Museumsdirektør