Helge Wahl – retrospektiv

Han begynte med grafikk og gikk etter hvert mer og mer over til å tegne. Med tegningene kom også det store formatet. Han hadde et betydelig talent for å utnytte uttrykksmulighetene i det rike spennet fra helt sort til det helt hvite. Han fant midlet i trykksverten og grafitten. Han bearbeidet trykkplaten slik at dens varierte kvaliteter gav de utsøkte visuelle passasjer vi ser i trykkene. Kornetheten i det relativt grove papiret gav en tilsvarende motstand og mulighet til å fremkalle de utrykk han ønsket.

Helge Wahl valgte bort abstraksjonen og det såkalt non-figurative. Han grep begjærlig til litterært inspirerte – og i prinsippet litterære – temaer. Det hender noe i bildene; billedelementene og scenene kan gå inn i prosesser og beretninger. Det er noe som har gått forut for det vi ser og det vil komme noe etter. Så det var i den surrealistiske, dybdepsykologiske, fantastiske og burleske tradisjonene han fant kilder til de indre og ytre bilder som skapte en tilstrekkelig visuell og psykisk energi som han greide å kanalisere til potent og fortettet form.

Av generasjon tilhørte han motkulturen, den utgave av og arvtager til den klassiske avantgarden som på 1960-tallet tok bevisst avstand fra den moderne, vestlige, teknologiske, kapitalistiske, ”imperialistiske” og materialistiske verden. Den delen av den nord-amerikanske, internasjonalt spredde massekulturen som legger vekt på underholdning, vakker overflate og stort konsum, var ikke noe for Wahl. Skulle han over Atlanteren gikk turen til Mexico, ikke New York City. Hans interesseretning pekte hovedsakelig sørover og østover. Og han søkte bakover i tid til noe dypt, undrende, hemmelig, skummelt. Angsten og frykten for at alt kunne glippe eller rase sammen ble i noen tilfeller bearbeidet med humor og visuelle spill basert på ordspill. Som kunstneren gjorde han hva han kunne for ikke å fremstå som up to date. At han allikevel fulgte usedvanlig godt med i den internasjonale senmodernismen og samtidskunsten, kan forstås som at han følte et behov for hele tiden å vurdere kritisk egen søken og egen kurs og å finne fellesstrukturer hos andre kunstnere som han kunne bearbeide og investere i eget arbeid.

Helge Wahls kunst består av konsentrerte og intense scener. Bildene har et fokus som virker mentalfotografisk og nesten klinisk. Detaljene i dem trekker tilskueren til bildet. Bildene bygges med velkjente former og figurer. For eksempel brukte han mange spisse former, former som alle vet at er farlige og potensielt veldig ødeleggende. Han viser dype søkk og dystre huler, balsamerte kropper, stoffer som revner, dukker stukket med voodoo- pinner og avrevne lemmer, steinblokker som truer med å falle og som nesten fortvilet holdes oppe av rep og tynne pinner. Og det er mye surring og innhegning. I det hele tatt er det forgjengelige og det fåfengte i å bygge stabile, varige og åpne strukturer et gjennomgående tema hos ham. Gjennomgangstonen er mollstemt.

Ved hjelp av fellesreferanser og publikums egne erfaringer og kulturelle ballast, åpner disse bildene seg for et utall av tolkninger. Kunstneren viser et mot ved at han er villig til å åpne seg for livets smerte og angst, og for kulturens mange ubehag. I katalogen til utstillingen er det et essay der temaer og enkeltverk blir tolket mer i detalj med henvisinger til andre kunstnere og kulturelle strømninger som omgir disse bildene som en vid tolkningshorisont.

Helge Wahl fremstår med denne utstillingen som en viktig kunstner, som med enkle midler fremstår som en utfordring for oss, simpelthen fordi han hadde så mye vesentlig å si.

Åsmund Thorkildsen

Museumsdirektør og kurator for utstillingen