Hans Martin Øien

Hans Martin Øiens (f.1964) skulpturer utgjør et spesielt og høyst originalt bidrag til norsk samtidskunst. Som en av få kunstnere fra sin generasjon er han en skikkelig billedhugger. Selv om han kan støpe gips, smi jern og skjære stein, arbeider han hovedsakelig i tre. Han er en postmoderne kunstner.

Tips om tegn

Det kommer ikke bare av at han kunst vanskelig lar seg begrense av formale problemstillinger og temaer som er unike for skulpturen, men av at han bruker tradisjonelle teknikker og lett gjenkjennbare motiver. Han er også en postmoderne kunstner i at hans arbeid viser et stilistisk og tematisk mangfold. Han arbeider med ulike stilimpulser og han kan hente sine forbilder og idéer fra norsk tretradisjon, fra internasjonal samtidskunst og fra populærkulturen.

Hans Martin Øiens metode består i at han tilegner seg (approprierer) former og motiver, som han så p.g.a. sitt talent for håndverk og visuell form, greier å sette sammen til nye, merkverdige skulpturer. Hans sans for helhet og for hvordan vekt må holdes oppe på sokkel og hylle eller balanseres, samt hvordan en maskin eller en anordning funksjoner, gjør at publikum lett beveger seg rundt skulpturene og føler på kroppen hvordan elementene er satt sammen til et estetisk hele. I enkelte arbeider kan han bruke former som tannhjul, en vekstang eller en talje, og da vil opplevelsen av skulpturen også bestå i at man ser hvordan de forskjellige deler giper inn i hverandre. Ikke minst gjelder dette de fabelaktige «legofigurene», som jo opprinnelig er laget som byggesett med enkle gripehender og hoder til å vri.

I Øiens skulptur ser vi også en meget sterk surrealistisk impuls, som dertil er i slekt med den folkelige smak. Han bruker emner han har funnet, enten det er en rot eller en gedigen bjelke i eik, reddet fra beddingen. Som en Askeladd som finner interessante elemetner og som surrealistene som gikk på loppemarkedet for å finne ting som de så satte sammen til nye, gåtefulle helheter, tryller Hans Martin Øien frem ny form av overflødige materialer. Han lar disse allikevel beholde noe av sitt opprinnelige preg. Ett av forbildene for Øiens skulptur er det man på 1980-tallet kalte «The New British Sculpture». Det som kjennetegner disse – særlig Richard Deacon – er at de holder i hevd og minnes de verkstedsteknikker som preget gammelt håndverk, som liming og bøying av trevirke i båtbyggeriet og svesing og metallklinking i skipsindustri og flybygging. Den samme litt gammeldagse følelsen får vi ofte i møtet med Øiens skulptur: De er synlige minner for en digitalisert tid.

Verkene inneholder symboler de fleste kan kjenne igjen ganske umiddelbart, som en flamme (urkraften som guden Vulcan fant for menneskene og og dermed gjorde sivilisasjonen mulig); kunstnerens skapende hånd; vektstangsprinsippet; figuren som både er fugl, fisk, menneske og med vind i håret. Sammen med de folkloristiske tendensene – deriblant ornamentale avslutninger som man kan finne i tradisjonelle møbler – skaper dette et godt grunnlag for dialog med publikum. Den folkelige impuls i Øiens verk krones av hans samarbeid med graffititegnere. Graffiti er ett av dagens folkelige uttrykk, noe vi liker å se som noe direkte og energisk rett fra folkedypet, slik vi også liker å forstå 1700- og 1800-tallets rosemaling og treskrud på landsbygda i Norge. 

Den store trekulen som henger i likevekt fra en kjetting, minner om Chris Burdens gigantiske og mye tyngre «Medusas hode» (1989-92), en gedigen stål/finér/betong globus der en modelljernbanes skinner bukter seg over «fjellkjeder» og gjennom «tunneler». De små skråhyllene assosierer meget stekrt til lignende hyller hos Haim Steinbach, hvis elegante respatex og finérhyller fra 1980-tallet riktignok dannet base for glossy masseproduserte ting og forbruksvarer. Bruken av en avstøpning av sin egen hånd vekker minnet om Bruce Naumans metallskulpturer, der to hender i avstøpning berører hverandre. Den lille skogen av vertikale skikkelser som Øien har plassert på en europall, minner om abstrakte skikkelser laget av bl.a. russiskfødte Louise Nevelson og franskfødte Louise Bourgeois i New York på 1940- og 50-tallet. Slike vesener var og er hybrider, blandinger av mange forskjellige elementer. Det samme ser vi i Øiens to frittstående figurskulpturer. Også de er satt sammen av deler, og det er sammensetningen og den vertikale formen som gjør at vi ser dem som menneskelignende skikkelser. Dette er sikkelser som i mytologisk tradisjon både er i slekt med mennesker, dyr og vegetasjon.

Metoden i skikkelsene kan minne om en spesiell lek surrealistene var glad i under mellomkrigstiden. De kalte den «Exqusite Corpse» (utsøkte lik). Man brettet papiret i fire og lot fire forskjellige tegne henholdsvis føtter, ben, torso og hode. Ingen fikk se hva de andre hadde tegnet, så da man tilslutt brettet ut arket og så en hel skikkelse, var det noe helt nytt og uventet, et resultat ingen av de fire kunne ha forutsett på egen hånd. Idag finnes det nettsteder hvor man kan delta i denne leken.

I kunsthistorien kaller man det gjerne et sitat hvis et forbilde er så direkte at det fremstår som en gjentagelse. Ett slikt sitat ser vi i figuren «Abstrakt figurasjon». Røret som der er tredd gjennom maveregionen på sikkelsen er hente fra Robert Gobers bruk av store avløpsrør, som han har tredd både gjennom en stolrygg og en helfiugur skulptur av Jomfru Maria. – Hans Martin Øiens kunst har stor bredde og dyp grunn. Man kan som publikum trekke veksler på sin kunnskap og erfaring og man kan finne ledetråder til tolkninger i alt fra gresk mytologi, over kunsthistoriske referanser til norsk folkekunst – fra før og nå.

Åsmund Thorkildsen

Museumsdirektør

Åpent hver dag fra kl 11.00 - 15.00