DKF – “HOMO SUM”

Tips om tegn

”HOMO SUM” – Drammen Kunstforenings utstilling
27. september – 4. november 2007

Til alle tider har mennesket og dets liv og levnet blitt levendegjort både i bildende kunst og litteratur. Allerede ca.150 f.Kr. skrev den romerske forfatteren Terentius en komedie hvor utsagnet ”Homo sum” forekommer. I sin helhet lyder det: ”Jeg er et menneske, intet menneskelig er meg fremmed” Sitatet knytter an til hva det innebærer å være et tenkende menneske, og hvordan et komplekst register av følelser påvirker adferd og handling.
Mennesket som tema er både utfordrende og evig aktuelt idet menneskelige relasjoner angår oss alle. Fire kunstnere søker å belyse denne tematikken. Gjennom deres kunstneriske uttrykk kan hver og en knytte tråder til eget liv og i beste fall åpne for nye perspektiver og sammenhenger.

I Kenneth Bloms arbeid møter vi mennesker som oppholder seg i et sterilt rom. Rommet fremstår som en komposisjon av flater uten forstyrrende detaljer, en løsning som fremkaller en kjølig og fremmedgjørende atmosfære. Assosiasjoner om en scenografisk bakgrunn er nærliggende, og det er mot denne at mellommenneskelige situasjoner utspillles. Skikkelsene utfører ingen handlinger og har ingen kommunikasjon med hverandre. De oppleves som ensomme og innadvendte uten kontakt med livets realiteter. Bruken av komplementærfarger satt opp mot hverandre fremhever i tillegg en spent polaritet.

Johanne Marie Hansen-Krones kunst tar opp aspekter ved det å være menneske. Hun fremhever billedelementer som berører psykologiske og menneskelige forhold. Arbeidene springer ut fra en konkret virkelighet, og i formspråket utnyttes kontrasten mellom det abstrakte og naturtro på en til dels ekspressiv måte, et grep som åpner for mangetydige tolkninger.
Når billledrommet kan være fylt med kropper som i større eller mindre grad forholder seg til hverandre i intrikate og kryssende diagonalløsninger, signaliseres rastløshet og uro og gir et hint om at livet ikke alltid følger noen ferdig opptrukket linje. Kroppene er konturerte og har form av utklippsfigurer uten spesielle kjennetegn. De fremstår som allment gyldige eksponenter for mennesket.

Hans Georg Kohlers arbeider kjennetegnes ved at monumentale kropper fyller et billedrom som er utenfor virkeligheten. I sin nakenhet gir figurenes tilnærmet stiliserte og skulpturale utforming et middelaldersk preg med religiøs overtone. De synes som klippet ut i samsvar med ordene fra Jobs bok: ”Naken kom jeg av min mors liv, og naken vendte jeg tilbake.”
Når Kohler primært ikke er opptatt av å visualisere ytre handlingsforløp, rettes i stedet fokus mot menneskets indre tilstand. Kan hende tangerer Kohler Hjalmar Söderbergs postulat: ” Det torde hända at livets enda spörsmål är det att leva – och sedan dö”. Et pessimistisk anslag overskygger likevel ikke kunstnerens hyllest til livet. Kohler synes derimot ikke ha noen tro på at et materialistisk basert verdisyn kan tjene som fundament for å nå en autentisk identitet. De ytre tingene en omgir seg med kan tvert om kamuflere en indre tomhet.

Elisabeth Maria Toften åpner for møter med mennesker som befinner seg i scenografisk arrangerte naturrom og innerom. Deres former og farger gjør at de lett fremstår som deler i en frodig organisk vekst, og en dialog oppstår mellom menneske og natur. Menneskene virker innadvendte og alvorlige, de er seg skaperverket bevisst og synes å være engstelige for miljøtrusselen vi står overfor. Vi aner også en søken etter fasitsvar om eget liv. Skikkelsene har en framtoning som speiler en følelse av oppgitthet overfor det internasjonale samfunn som med sine kunnskaper og ressurser likevel ikke griper nok inn mot den økende faren for ødeleggelse av livet på jorden.

Helge Wahl

Åpent hver dag fra kl 11.00 - 15.00