Amy Adler i Nøstetangenrommet

Den amerikanske kunstneren Amy Adler stiller ut i Nøstetangenrommet i perioden 23. mars – 31. juli 2012. Utstillingen viser verket Director, en serie på 12 store pastelltegninger utført i 2006.

Den Los Angeles-baserte kunstneren har siden rundt 1990 arbeidet i det spennende grenselandet mellom fotografi og tegning. Hun ble først kjent for å stille spørsmål ved forholdet mellom original og kopi, en arv hun tok over fra 1980-tallets kunstnere, som Sherrie Levin, Cindy Sherman og Jeff Koons. Hennes egen måte å gjøre dette på var ved å lage tegninger etter fotografier, enten portrettbilder av seg selv eller av kjente filmskuespillere.

Selv om hun tegner etter fotografier og stillbilder og forenkler på en måte som i utgangspunktet er upersonlig, har Adler greid å skape et veldig karakteristisk billedsprog. Dette viser at det til tross for at hun bearbeider kjente visuelle former og massemedienes strukturer, er stor plass for en individuell hånd og et individuelt blikk. Utstillingen er et resultat av og en feiring av at dette verket etter denne utstillingen går inn i Drammens Museums faste kunstsamling. Dette er en storslått gave der dette verdifulle verket gis til museet av Amy Adler selv og hennes to gallerister i Berlin, Atle Gerhardsen og Nicolai Gerner-Mathisen i Galerie Gerhardsen Gerner.

Tips om tegn

Den amerikanske kunstneren Amy Adler stiller ut i Nøstetangenrommet i perioden 23. mars-31. juli 2012. Utstillingen viser verket Director, en serie på 12 store pastelltegninger utført i 2006. Den Los Angeles-baserte kunstneren har siden begynnelsen av 1990 arbeidet i det spennende grenselandet mellom fotografi og tegning. Hun ble først kjent for å stille spørsmål ved forholdet mellom original og kopi, en arv hun tok over fra 1980-tallets kunstnere, som Sherrie Levin, Cindy Sherman og Jeff Koons. Hennes egen måte å gjøre dette på var ved å lage tegninger etter fotografier, enten portrettbilder av seg selv, anonyme, venner eller av kjente filmskuespillere. Disse tegningene ble så fotografert. Hun ødela deretter «originaltegningen» og nøyde seg med å stille ut fotografiet av den som ett unikt verk. Det ble bare laget ett fotografisk trykk, så det var den eneste «originalen» som var igjen etter denne treleddede prosedyren. Arbeidet med disse tre leddene i billedprosessen gjorde henne spesielt følsom overfor bildenes skiftende overflatekarakter. Det første fotografiet og tegningen etter det hadde hver sin overflatekvalitet, og i den gjenværende avfotograferte tegningen, ble disse to kvalitetene blandet til noe helt nytt og uvanlig. Det var antageligvis denne interessen for kvalitetene som ligger i overflaten som gjorde at hun rundt 2005 begynte å tegne med pastell på lerret. Dette var en uvanlig kombinasjon, og pastellstiftens møte med den ruglete overflaten i lerretsveven skapte et særegent uttrykk. Amy Adler ser dette i forlengelsen av surrealistenes – særlig hos Max Ernst – bruk av frottage-teknikken, der et mønster kommer frem ved å gni farvepigment over en ruglete overflate. Linjene og farvefeltene blir i Director delvis hvite, delvis svakt grå (sølvaktig), og det hele får et skimrende, halvt gjennomsiktig uttrykk. Ved å benytte en så uvanlig, hybrid, tegnemåte insisterer kunstneren på det unikt tette og fysiske ved mediet, altså en vending bort fra den tidligere metoden: motiv-fotografi-tegning-fotografi, der nettopp medienes særpreg ble forskjøvet og blandet.

I tegningene bruker hun enten en fotorealistisk tilnærmelse eller en mer slacker  metode, som når man «legger over» og tracer et bilde i et ukeblad. Adler tegner med stor grad av forenkling og sparsomhet. Figurene formes med en nysaklig presisjon og forenkling. Hun har i serien Director, i betydningen ”Regissør”, utelatt all bakgrunn og «dypetset» figuren med kameraet, en metode brukt av bokdesignere og reklamefolk for å fremheve et objekts ikoniske form. Det eneste hun tar med er figurens skarpe slagskygge, resultatet av solen i Syd-California, som i sin tid var en av grunnene til at filmindustrien begynte å filme i Hollywood og Burbank.

Selv om hun tegner etter fotografier og stillbilder og forenkler på en måte som i utgangspunktet er upersonlig, har Adler greid å skape et veldig karakteristisk billedsprog. Dette viser at det til tross for at hun bearbeider kjente visuelle former og massemedienes strukturer, er stor plass for en individuell hånd og et individuelt blikk. Det individuelle blikket ser vi ikke minst i serien Director. Ved at figuren er isolert i billedfeltet og agerer aktivt med kameraet, ser vi hvordan en films visuelle dynamikk er avhengig av regissørens fysiske plassering i forhold til den scene som skal filmes. Hun flytter fokus fra resultatet til resultatets opprinnelse, nemlig regissørens påvirkning på den filmen som vi her ikke får sett. Men ved dette blir vi i stedet gjort oppmerksomme på at billedkunstneren i dette tilfellet også er en regissør av bilder. Den unge kvinnen med kameraet blir en representant for den unge kunstneren med kamera og pastellkritt foran staffeliet. Vi ser her et skifte av fokus, en metode hun hadde brukt allerede i serien Young Photographer, der en liten gutt bruker Adlers første kamera i sin undersøkelse av omverdenens potensielt uendelige antall bilder. Det å se utføres ikke bare med øynene, men med gester og hele kroppen i bevegelse. Motivet gir betrakteren visuelle impulser som betrakteren – enten det er en fotograf eller en filmfotograf – reagerer fysisk på. Vi kan nesten si at fotografen blir ”filmet” eller ”fotografert” – dvs. ”lystegnet” av motivet. Den nye fysiske situasjonen filmeren befinner seg i, påvirket av motivets muligheter, påvirker igjen den kameravinkel og det utsnitt som filmes. At dette er et viktig tema for Adler, at bevegelse og gestalt er betinget av noe vi ikke kan se, viser seien Phantom Instrument, der tegningene viser en kvinnelig musiker som spiller, men der instrumentet er utelatt fra bildet. En bevissthet om den dynamiske, dialogiske forbindelsen mellom motiv og filmer/regissør, kan igjen påvirke den måten vi som publikum opplever disse store tegningene på. Motiv og kameraholder blir gjensidig koreografert.

Bak dette kunstnerskapet, og spesielt serien Director, ligger 1960- og 70-tallets popkunst, med dets fascinasjon for popkultur, massemedier og kjendiser. Andy Warhol er foregangsfiguren her, og den første som for alvor blandet medier og teknikker, hos ham fotografi, rastrerte avistrykk, silketrykk og maleri på lerret. Ikke minst skyldes Warhols store suksess både blant fagfolk og det store publikum at han greide å dobbelkode bildene, slik at de både var formalt gjennomarbeidede og viste til fenomener utenfor kunstlivet og som alle har et forhold til. Så også hos Alder. Det er en kobling til et fenomen som alle kjenner i at hun noen ganger tegner med lyse pastellfarver på mørkt underlag, noe som er en vanlig metode i tegnetimene på skolen og brukt av illustratører og turistbildemakere. Hun viser her en demokratisering av kunstuttrykket, ved at hun både benytter en populær, effektfull teknikk og en akademisk skolert måte å skravere på, den klassiske måte å frembringe jevn lysskygge- og formmodellering. Her møtes gatetegneren som trykker frem bilder med pastellkritt på fortauet og Paul Cadmus.  Så dette med referanser til populærkulturen og det dagligdagse ses også hos Adler, der dyrkingen av ungdom og sporty eleganse ses i treningstøyet og joggeskoene og i den uformelle, livlige hårsveisen. Vi ser det formalistiske og abstrakte i hvordan regissørens solbrilleglass inngår i et mønster med andre runde former, som kameraets linser og filmrullenes buer. Hårlokkene blir også en etterklang av alle de runde og buede linjene i filmkameraet.

Serien viser tolv bilder, en logikk som hører til billednoveller, tegneseriestriper og filmrutene i en tradisjonell cellofanfilm. At den unge regissøren er svært fysisk agerende røper også Adlers interesse for performancekunst, en søster av moderne dans, der bl.a. «vanlige, ordinære bevegelser» blir stilisert og koreografert. Dette verket er også viktig som et eksempel på hvordan unge kvinner i dag løfter arven fra nyfeministene på 1960- og 70-tallet og i dag fremstår som mange, dyktige og frigjorte kunstnere i den internasjonale samtidskunsten, som jo Amy Adler er en så viktig representant for. De begynner også for alvor å gjøre sitt inntog i spillefilm, selv om vi der bare ser begynnelsen. Er Director et varsel om en ny, større bølge med kvinnelige spillefilmregissører? For dette viser en ung kvinne – i rollen både som billedkunstner og regissør – som tar ansvar for eget blikk og som sender sitt kunstneriske blikk på omgivelsene ut til verden.

Identitet, feminitet, ungdom, drøm, fantasi, ønskede og påtvungne roller, er fenomener som stadig tas opp i litteraturen om Amy Adlers kunst. At det å være ung kvinne i dag også betyr å være formet av en stadig mer omseggripende massemediert omverden. Før de sosiale medier, ble kvinnelighet drømt og utprøvd gjennom filmer, ukeblader, moteklær, brevveksling, minnebøker, venninnetreff og discobesøk med gjengen. Familiens påvirkning er ikke utelatt, egne indre egenskaper og refleksjon er ikke utelatt, men i de siste tiårenes vestlige verden er subjektivitet og personlighet noe som i økende grad utprøves og formes i relasjoner til andre, gjennom medier. Det er denne avstanden og disse forskyvningene som Adler benytter i sin undersøkelse av ung kvinnelighet. Det er dette som ligger bak hennes tegninger av seg selv som sensuell og frodig ”Midtsidepike”, i serien der hun som californsk odaliske av i dag fremstilles i hvitt og oker pastellkritt på varmt, rødt papir i serien Centerfold. Olympens gudinner er like gjerne den unge kvinne i nabohuset. 1800-tallets eksotiske odalisker omgitt av orientalismens forførende eleganse, er erstattet av en sunn amerikansk jente med rutete sportsskjorte. I et prosjekt der identitet og roller utforskes gjennom massemediale speilinger, der en søker å ligne det som en allerede ligner på, altså å finne idealer som ligner på en selv, men ikke er det, er det ikke helt uventet at Adler holdt audition der unge, ukjente skuespillere kunne søke jobb som stand in for Amy Adler selv. Hun fant en som lignet på henne, fotograferte henne i sin egen leilighet, på sengekanten, med gitaren og med egen katt, tegnet det ut og kalte serien A Woman of No Importance. Dette er blitt et høyst originalt verk, for skuespilleren synes å gli rett inn i miljøet, som type og rolle passer hun inn i Adlers omgivelser. Identitet spilles i dette kunstnerskapet ut mot anonymitet. Og det er en del av sannheten om en ungdomsverden der berømmelse er noe alle kan aspirere til, ikke noe man må være født inn i eller noe man må velges ut til, men noe man kan oppnå med egen innsats – og tilfeldighetenes spill. Også i dette ligger en demokratisk impuls i Amy Adlers kunst. Så i rollen som ”Amy Adler at home”, har denne skuespilleren, selv om det ikke skulle bli stjerneberømmelse, oppnådd sitt ”kvarters berømmelse”, som Andy Warhol så treffende uttalte det om vår tid der kjendiser skapes og forkastes like raskt som andre nyheter. Sideblikket på filmindustrien og populærkulturen er naturlig for en kunstner som er født i New York, men oppvokst i California og som i dag er bosatt i Los Angeles.  

Director er tidligere blitt vist i Museum of Contemporary Art i San Diego i 2006. Ved å se dette verket i Nøstetangenrommets duse belysning kommer noen av Director’s egenskaper ekstra tydelig frem. Ved å vise store hvite lerreter med sølvskimrende bilder som sakte kommer frem fra lerretet, aner vi at disse bildene fremkalles slik et fotografert bilde kommer tilsyne på papiret. Bildene ser bleke, nesten overeksponerte, ut. Ved å henge dem ganske tett i tett, relativt høyt opp på veggen, ser vi også at de danner en frise i rommet. Også selve monteringsmåten i Nøstetangenrommet blir et eksempel på dobbelkodingen i Director: klassisk – og av samtiden. Det er en visuell iscenesettelse av den kombinasjonen, der noe aktualiseres, blir kalt frem for oss  her og nå i et rom der vakre, sensuelle gjenstander fra fortiden forsvinner i speilingens historiske dyp inne i montrene, som er selve idéen bak solo-prosjektet ved Drammens Museum.

Utstillingen er et resultat av og en feiring av at dette verket etter denne utstillingen går inn i Drammens Museums faste kunstsamling. Dette er en storslått gave der dette verdifulle verket gis til museet av Amy Adler selv og hennes to gallerister i Berlin, Atle Gerhardsen og Nicolai Gerner-Mathisen i Galerie Gerhardsen Gerner. Verket blir en solid tilvekst til museets fine samling av norsk og internasjonal tegning fra de siste tiårene.  

Åsmund Thorkildsen

Museumsdirektør og kurator for Soloprosjektet

Mandag til fredag 11.00 – 15.00

Onsdag 11.00 – 18.00

Lørdag 11.00 – 16.00 (gratis adgang)

Søndag 11.00 – 16.00


ÅPNINGSTIDER I PÅSKE: åpent hver dag fra kl. 11.00-15.00