Parken_som_ide1

Parken som idé

Det er veldig lite som vi mennesker kan si at er umiddelbart gitt og uavhengig av hvordan vi har utviklet modeller og tankestrukturer for å kunne forstå og forholde oss til omgivelsene. Både kunst- og kulturhistorien (med stilene) og naturen fremstår i vår kultur som idèer. Selv naturen fremstår for oss som noe formidlet, tolket, allerede formgitt.

Uberørt natur finnes derfor strengt tatt ikke for oss. Og det «uskyldige øye», som ser ting som en objektiv, uhildet og «naturlig» og udiskutabel sannhet, finnes ikke. Vi kan ikke se noe hvis vi ikke ser det som noe.  Der stilidéen møter naturidéen, oppstår parkidéen. Når denne idéen fører til handling møtes det uforanderlige (den mentale formen) og det foranderlige (fysisk, organisk vekst). Anlagte parker er derfor et fenomen som har innebygget en indre motsetning og bærer på sin egen undergang. De fleste store europeiske parker inneholder flere formidealer og historiske former innenfor rammen av en og samme park. Parken til slottet Charlottenburg i Berlin er i så måte forbilledlig som mønsterbok, med sin lange tilblivelsesperiode på 1700-og 1800-tallet og rehabilitering i etterkrigstiden.

For at vi skal kunne diskutere trær og parker på en saklig måte, trenger vi noen distinksjoner. Jeg nøyer meg med tre kategorier, som alle refererer til formulerte idéer: parker og haver (i alle stilarter, også kinesiske, japanske og godsparkene i England og på kontinentet), dyrket kulturlandskap med jord- og skogbruk, og frittvoksende skog og villmark, som det ikke har vært gjort direkte menneskelige inngrep i gjennom brenning og hugst. Men menneskeskapte klimaendringer er selvfølgelig med på å endre villmarken akkurat som forhistoriske stormer, lynnedslag og skogbranner gjorde før trærnes og skogenes møte med kulturen.Forholdet til gamle trær blir forskjellig avhengig av hvilken kategori vi snakker om. I villmarken og beskyttet skog kan det oppstå områder hvor det i opptil 1000 år har vokst frem gigantiske skoger som er bærekraftige og friske og der forfall og tilvekst går av seg selv. Dette ser vi bl.a. i de store nåletreskogene på USAs og Canadas vestkyst. Men selv i disse, som i dag kan oppleves fra bil (Yosemite og skogene i Oregon, Washington State og British Columbia) og er formatert for naturturisme (Muir Woods utenfor San Francisco), skjer det regelmessig at store felt brenner ned. 

I disse nasjonale naturparkene kan vi oppleve, fantastiske, kjempestore, eldgamle trær! Eller i vårt nærområde kan vi møte trolsk, delvis forfallen urskog som i deler av Trillemarka eller unike mikro-områder som furu- og lavskogen i østliene ved Tunhovd. De fleste kjenner sikkert til slike områder både i nærområdet eller fra reiser. I slike tilfeller bærer gamle trær en symbolsk naturverdi.

Det oppdyrkede kulturlandskapet derimot bygger på trefelling og steinbryting for å rydde åpen plass til jordbruk. Hvor er kritikken mot å hugge gamle trær for å åpne for jordbruk? Jeg kan ikke huske å ha sett noen massiv kritikk mot det. Forbusking og gjengroing er snarere det problemet som tas opp. Kritikk mot å drive regningssvarende skogbruk har vi derimot sett.[1] I jordbruket får det plantede tuntreet stå som et symbol for slekten og gården som sentrum for generasjoners arbeid med jorda. – Men hva med byparkene?

[1] Kritikk mot skogbruk på den amerikanske vestkysten er bl.a. ført i pennen av lyrikeren og naturverneren Gary Snyder. Se for eksempel hans The Practice of the Wild fra 1990. By- og slottsparkene slik vi finner dem i og rundt europeiske kulturbyer som Paris, Berlin og Stockholm, har forbildene for sin nåværende form i årene mellom 1600-tallet og tidlig 1800-tallet. Byparkene er ektefødte barn av de eldre slottsparkene. Jeg vil vise til fire parker: Tuileriene og Luxembourghaven i Paris, parken til Drottningholm Slott utenfor Stockholm og Lustgarten i Berlin.  Alle fire har en lang forhistorie. De tre førstnevnte fikk sin retningsgivende form på 1600-tallet, mens Lustgarten ble tegnet og anlagt tidlig på 1800-tallet. Alle disse parkene – og mange flere – har som alle parkinteresserte vet, gjennomlevet en tid hvor de opprinnelige trærne var blitt så forvokste at de i den mest formale delen av parken, typisk i alléer, er hugget og erstattet med nye trær. Parkforvaltere tenker gjerne i perioder på minimum 25-30 år før en tidligere idealsituasjon er reetablert.[1]

[1] Det kan diskuteres akkurat hvordan trærne skal se ut og hvilken relative høyde de skal ha i forhold til parkstrukturen, når de er idéelle. Vi kan få en formening om dette ved å studere 1600- og 1700-kartets tegninger og snitt. Romantiske parker tåler som hovedregel langt høyere, videre og frittvoksende trær enn klassiske anlegg. Deler av Tuileriene ble nyplantet siden 1990-tallet. Luxembourghaven ble ombygget og nyplantet under Haussmanns store byfornyelse i annen halvdel av 1800-tallet. Dette fornyelsesarbeidet pågår fortsatt og noen av alléene og de mest formale delene er nyplantet de siste tiårene. Hoveddelen av de lange, firerekkers 1600-tallsalléene i Drottningholms Slottspark er for få år siden nyplantet. Lustgarten i Berlin, som ble anlagt under neoklassisimens storhetstid på 1820-tallet, ble totalt ødelagt i 1945. Først i 1998 ble den igjen nyplantet som viktig symbol på det klassiske og høykulturelle Berlin som engang var. 

Det som forbauser oss som besøker disse parkene i dag, er hvor nette, velformede og elegant slanke de stammede trærne er, og hvor presis parkform de viser. En gang i fremtiden vil også disse trærne måtte erstattes av nye dersom parkidéen skal bevares. Det er dette selskap Drammens Museum ønsker å være i. Drammens Museums parker skal ha en historisk avlesbar form, som gir en reflektert opplevelse av og kunnskap om havehistoriske idealer slik de har blitt formgitt i Drammen. Museets parker og haver er kulturhistoriske gjenstander og de må vedlikeholdes. Det må altså tas litt andre hensyn enn i dagens friluftsområder.

For hva skjer når man ikke bevarer parkidéer? Idéene svekkes og blir utydelige. Man kan for eksempel få en forenklet aktivitets-, gjennomgangs- og brukspark der spradeplasser, restauranter, konsertpaviljonger, ridehus, tennisbaner, «biergarten» («Friluften»), parkscener og kantbed fjernes til fordel for en mer nøktern, «modernisert» og lettdrevet park. Noe av dette skjedde med Drammen bypark på 1970-tallet da den gikk fra å være en «borgerlig» 1800-talls kulturpark til en mer «sosialdemokratisk», barnevennlig landskapspark. Trærne er ennå gamle og gir en fin atmosfære og fungerer som en «storbylunge», men dagens park ligner ikke helt på den parken vi hadde helt opp til 1960-tallet. Drammen bypark som kulturminne er svekket, selv om trærne er gamle og de nye sosiale og praktiske funksjoner er resultatet av en ønsket politikk og som mange har glede av.

Og hva med stiene og utsiktspunktene i Bragernesåsen, en bynær skogspark av internasjonal klasse? Åsens historie er skildret av Per Otto Borgen i boken Eventyret om Bragernesåsen fra 1996.  Hvordan oppleves dette eventyret i dag?  På grunn av at lite eller intet er gjort på mange år, vokser ura til og noen av de fabelaktige utsynene opp mot eikerbygdene er i dag dekket av kjempestore grantrær og frodig buskas. Steinbenkenes plassering viser eksakt hvor de som skapte idéen og formen for en vandrepark i Åsen mente det skulle være fritt utsyn. Den historisk presise idéen og dens tyskromantiske form er derfor ikke bevart, enda den er høyst bevaringsverdig. Noe gjøres heldigvis, fra inntaksdammen ved kolonihavene og opp mot og rundt Åspaviljongen, men også da dette arbeidet startet for noen år siden kom det – som man måtte forvente – noen mishagsytringer. Men takket være hugsten gis det nå endelig igjen gode utsiktspunkter over fjorden, Nordbykollen, Fjell og bysentrum. Men Otto Lunds sti, som noen steder åpner seg i beste romantiske stil som om I.C. Dahl i sine dresdendager skulle ha valgt det som motiv, er noen steder helt gjengrodd og det unike mikroklimaet og utsynet langs Thurmannsvei i ura er i ferd med å endres. Å bevare gangstiene og deres omgivelser i Åsen, som et av byens mest unike kulturminner, innebærer at det må hugges og ryddes.  Vi får håpe at det kan skje.

*

Byplankontoret i Drammen har foreslått en reetablering av noen av våre flotteste parker, blant annet Bacheparken, eller Fløia, på Landfalløya. Denne parken ble dessverre kuttet av den moderne Rosenkrantzgaten for drøye 50 år siden og var ennå på 1950- og 60-tallet en park som i midten hadde beholdt sitt romantiske preg av engelsk landskapspark med gress-sletter og treklynger og lunder langs den smale, slyngende kanalen, men som i ytterkantene hadde fått tette buskas som muliggjorde løvhyttebygging og sykkelkrossløype til glede for strøkets guttunger. Den magien er borte siden noe av den opprinnelige planen fra midten av 1800-tallet nå i nyere tid er reetablert, særlig opp mot Trikkesvingen og kapellet. Men parken trenger en grundigere bearbeidelse for å kunne fremstå som et godt kulturminne. Landskapsparker og mer formale anlegg skifter karakter ettersom tidenes følsomhet og idealer endrer seg, mellom å ha snauklipte plener og myke enger.

Gulskogenparken – eller Arbohaven som den heter i nabolaget – er et mer komplekst anlegg enn Bacheparken, og den er slik den fremstår i dag ikke helt «ferdig» eller avklart. Fra å være formet som en «lystskov», bærer den preg av å ha vært omlagt til forskjellige formål, en tid som frukt- og grønnsakshave. Fra 1970-årene har den vært forsøkt tilbakeført til en mer opprinnelig form, men trærne som fortsatt står har eldet og fått en annen form enn de hadde opprinnelig. Om et titall år vil alléen kollapse, og må da nyplantes. Man kan si at dagen Gulskogenpark preges av å være en allegori over ulike haveidéer. På gode dager er den svært vakker og stemningsfull, men den er en park satt sammen av biter med ulikt uttrykk. Det er presist formede terrasser og parterrer med bed, det er en labyrint – en såkalt «boskett» – det er en nøttelund og et felt med uklippet gress og markblomster. Gulskogensparkens form viser en god utnyttelse av en vanskelig tomt. På Gulskogen i dag er også et nyanlagt rhododendronfelt og en romantisk avslutning helt opp mot Landfalløybrua. Der er det treklynger, en hvitmalt bro og «naturlig» formede dammer med miniøy for endene. Og selvfølgelig er det den langstrakte og høye lindealléen. To av områdene er i dag vide, kortklipte gressletter, et nyere og mer moderne element enn andre deler av parken og av den typen som åpner for picnic og ball-lek.

På 1960-tallet da det ennå bodde folk der og Gulskogenparken var stengt (for andre enn guttunger som fant hullene i gjerdet) var det et romantisk skjær av villniss og overgrodd frukthave i de delene som i dag er kortklipte plener. Gjennom parkens 200-årige liv har den gjennomlevet tider av stor intimitet og med en touch av en romantisk og arts & craftsbevegelsens følsomhet med dens sans for det asiatiske, staudebed og påfugler. Den romantiske delen av parken var på 1890-tallet mer rustikk, tilvokst og «naturlig» enn den fremstår i dag. Her gjenstår et forskningsarbeid og en jobb for å forsøke å rekonstruere det hele i all dets interessante kompleksitet.[1] Men selv om vi vet mye, er det fremdeles spørsmål knyttet til akkurat hvordan den så ut da den var ny helt på begynnelsen av 1800-tallet.

Når den nyklassiske parken på Marienlyst nå er under full rehabilitering vil det i anleggsperioden ses at gamle, høye trær felles og gressfelt og gangstier åpnes, sjaktes ut, dreneres og reetableres. Det virker ganske radikalt, men målet er ikke å ødelegge, men å plante nye trær og bygge en park som skal gi gode, kulturhistoriske opplevelser og kunnskap om en annen tids tankemåte, bevegelsesidealer og forestilling om hvordan en klassisk inspirert park skal se ut. Til det kreves det klare valg og tålmodighet, en 25-30 års tålmodighet.

Arbeidet i den nyklassiske parken på Marienlyst er en del av en langsiktig plan for hele museumsanlegget. Det startet med at gårdsrommet i Gamle Marienlyst ble forenklet og opprinnelige steinsatte gangstier ble avdekket. Så kom en havearkeologisk undersøkelse av den eldste delen av haven, mellom østfløyen i Gamle Marienlyst og lysthuset. På grunnlag av undersøkelsene ble den opprinnelige strukturen reetablert og det ble plantet ut stauder, bærbusker og frukttrær og stiene ble lagt ut med elvegrus.

Nå er tiden kommet til Arbos nyklassiske park. Grunnen til at trærne blir hugget er følgende: Den strukturen som etter hvert oppstod var uklar som form, siden man fikk inntrykk av at det gikk en allé helt fra Danvikgata og nesten frem mot Hallingtunet. Den svært nylig anlagte alléen inn fra Danvikgata er ikke en del av de opprinnelige parkplanene og den skapte en retning som tar fokus bort fra det parkrommet som ligger mellom murbygningen fra 1930 og Gamle Marienlysts vestfløy. Ved å reetablere Arbos planer vil det nå bli et tydeligere fokus på dette parkrommet. Det er snakk om en retningsendring i hvordan parken oppleves. For eksempel vil midtaksen fra hoveddøren i murbygningen, over den rektangulære dammen («The reflecting pool») og gjennomgangen i vestfløyen på Gamle Marienlyst, bli tydeligere. Dette er midtaksen som er skapt i forlengelsen av det tidlige 1800-talls have øst for Gamle Marienlyst. «Lindealléen» som enkelte er så redd for at skal hugges, ble altså en feilkilde i dette anleggets form og struktur.

I tillegg var noen av trærne i trerekken langs Lychepaviljongen allerede fjernet, så det var opphold i «tannrekken». I tillegg kommer et element som er svært viktig – kanskje det viktigste. Trærnes vekst og størrelse sprengte rammen – dvs. dimensjonene – i denne delen av parken. Området ble simpelthen for lite for så store trær. Og bygningene lå for tett på trerekkene. Dette er et typisk eksempel på hvor viktig det er å dimensjonere trær i forhold til kontekst. Forbildene for norske parker og haver ligger gjerne i europeiske anlegg som brer seg ut over langt større arealer. Trær vokser ikke på tegninger, så dette med skala er et problem som oppstår mange tiår etter utplanting. Tenk hvordan stua ville bli seende ut hvis møblene man har kjøpt inn, begynte å vokse. – Et lite spørsmål vi må tillate å stille oss, er: Hvor høye tror vi lindetrærne på Gulskogen var da alléen først ble plantet for – antageligvis – over 200 år siden?

*

Til dere som leser dette: Husk noe av dette neste gang dere besøker en park eller en have: hva er det vekstene og deres plassering forteller akkurat her og hva er det som gjør dette til et kulturminne? Slike spørsmål er noe de fleste tar for gitt når de studerer et landskapsmaleri, for hva er et landskapsmaleri annet enn tolkningen av en idé om naturen? Bildets form er en modell som den bevisste synshandlingen til kunstneren har skapt i hjernen og sinnet og ført via hånden over på lerretet. Den samme tilnærmelsen gjelder historiske parker og orientalske haver, de er skapt for å kunne forståes. Kulturopplevelsen må gi mening. Prøv denne tilnærmelsen – det er verdt bestrebelsene.

[1] Det er forsket en god del på Gulskogenparken. Museets sjefskonservator og ledende haveteoretiker, Einar Sørensen, har skrevet om dette i boken Gulskogen og landlivets gullalder, Drammen 2004. Sørensen har også skrevet om både Gulskogenparken og Bacheparken (Fløiaparken) i boken, Einar Sørensen, Norsk havekunst under europeisk himmel, Oslo, 2013. Denne boken inneholder også en grundig gjennomgang av de viktigste europeiske haveteorier. Boken er et must for alle haveinteresserte.

Åsmund Thorkildse

Museumsdirektør

Se også...