Novemberutstillingen 2019

14. januar 2021

Årets jury består av: Yola Tsolis, Mona Sundelius, Morten Halvorsen, Rune Guneriussen og Marius Dahl.

Drammen Kunstforenings utstilling 2019

14. januar 2021

Drammen Kunstforening utstilling 2019
Fra da til nå og alt forandres

To generasjoner kunstnere stiller ut ved Drammens Museum sommeren 2019, far og datter Ragnar Olaf Hauge og Iselin Linstad Hauge.

Samlet strekker arbeidene deres seg over flere teknikker som skulptur, film, foto, og tekst. Felles for de begge er en interesse i å utforske forskjellige nivåer av tilstedeværelse. I egen kropp, gjennom ord, og hvordan dette påvirker vår opplevelse av hva virkelighet er.
I utstillingen viser begge egne nye arbeider, og noen verk som går i hverandre i et samarbeide.

Aaserud keramikk

13. januar 2021

Aaserud teglverk i Nedre Eiker hadde i perioden 1937 – 1952 et profesjonelt drevet keramikkverksted. Som all kunstindustriog kunsthåndverk måtte de balansere markedets krav og interesser med kunstnerisk kvalitet og kresen håndverksmessig utførelse i dreiing, dekor og glasering.Aaserud keramikk er typisk moderne keramikk, bruksgjenstander laget i Arts & Crafts-tradisjonens ånd, der dagliglivet skulle berikes med gode, forseggjorte og vakre gjenstander. All keramikk fra modernismen bygget på europeiske og ikke minst kinesiske, koreanske og japanske forbilder, og som de asiatiske forbildene, er dette brukskunst. Det har i hvert fallsiden slutten av 1700-tallet vært en debatt om hva som skiller den rene, frie, høyverdige, nytteløse kunsten fra kunstneriskeuttrykk som tjener en bruksfunksjon. Diskusjonen har handlet om hvilken kunstnerisk status dekorasjon i tepper, flisegulv og tapeter skal ha, og hvilken status forgylte speilrammer skal ha og hvilken status kopper, vaser, skåler, mugger og skåler skal ha, målt opp mot skulpturer og malerier.

For å komme bort fra den negative klangen som hang igjen etter ordet «brukskunst», begynte man på 1900-tallet å snakke om kunsthåndverk. For brukskeramikken, uansett om den ble kalt kunsthåndverk eller ikke, støttet ikke bare mot den såkalte frie kunsten, men også mot kunstindustrien, der designede bruksgjenstander ble industrielt fremstilt og masseprodusert. Dette er et veldig viktig poeng, for det var vulgariteten og den slette formen på masseproduserte bruksting, enten for enkle og upresise former eller for komplekse og overdådige former, som satte i gang Arts & Craftsbevegelsen i England på 1850-tallet.

Aaserud keramikk er et veldig interessant fenomen når vi ser det akkurat i dette nettverk av ideer og vurderinger. For Aaserud var også et teglverk med ren masseproduksjon. Men det hadde et keramikkverksted. Studiokeramikk finnes i flere former, enten som små keramikkverksteder som Leach Potteries i St. Ives, England, der den store keramikeren Bernard Leach kombinerte høykvalitets keramikk med markedsføringskataloger, bestillinger og salg. Eller det kunne være unike verksteder der én stor keramiker, som østerrisk-engelske Lucy Rie eller norske Torbjørn Kvasbø i vår tid, gjør alt. Hos f.eks. Lucy Rie var situasjonen den at hun både dreide, glaserte og dekorerte, slik at hver gjenstand, skål, bolle eller vase, ble helt unik. Slike gjenstander er i dag museumsgjenstander og samlerobjekter og kan oppnå svært høy pris. Og keramikere som Torbjørn Kvasbø, som stilte ut i Nøstetangenrommet her i museet i 2013, arbeider med ren kunst, siden keramikkskulpturene hans ikke tjener noen bruksfunksjon.

På Aaserud ser vi en kombinasjon av disse to tilnærmelsene. Med keramikere som kunstnerisk leder Magne Stueland og kunsthåndverkere som Nils Bugge og Inger Bugge ser vi studiokeramikk som tenderer mot unike objekter. Vi ser denne todelingen mellom unika og serieproduksjon i distinksjonen mellom hånddreiing og sjablongdreiing. Sjablongdreiingen foregikk ved at leiren ble presset ut i en fast gipsform, deretter ble det holdt en sjablong ned mot leira, slik at både yttersiden og innsiden av en bolle eller skål er fast og lik for hver dreiede gjenstand. Det finnes altså ikke noe individuelt uttrykk i de forskjellige tingene. Gjenstandene blir dermed nesten helt like. En god håndreier kunne bare utføre brøkdelen av antall sjablongdreide arbeider som i løpet av dagen ble utført av en fagarbeider. Men alt på Aaserud ble dekorert for hånd, og det ligger i sakens natur at også glasuren blir litt forskjellig selv om det skal lages en serie beregnet på butikksalg eller levere til en større bestilling. Sjablongarbeidene blir en mellomting mellom industriprodukt og kunsthåndverk, det ble et tema med variasjoner innen hver serie.

Aaserud keramikk eksisterte bare i 15 år. Alle slike prosjekter er avhengig av marked og siden kunsten her møter kommersen vil også skiftende smak hos kundene påvirke både formgivning og salgsresultater. At Aaserud tross alt greide å holde på med kvalitetsproduksjon så pass lenge har nok å gjøre med mangel på varer i slutten av de harde tredveårene, og under og i årene etter krigen. Utover i 1950-årene kom nye produkter på markedet og skapte konkurranse. Vi ser også hvor viktig det er med de mest ambisiøse og begavede enkeltindividene. Når betydelige keramikere drar for å arbeide et annet sted og ambisjonene ikke lenger greier å finne inspirasjon og næring i keramikkverkstedet og tiltrekke seg studenter fra Kunst- og håndverksskolen, ender det som på Aaserud, der man mot slutten hovedsakelig produserte potteskjulere.

Utstillingen er et samarbeid med Temte gård og bygdesamling i Nedre Eiker.

  • Åsmund Thorkildsen, direktør og kurator for utstillingen

 

Norsk modernisme og bygdenens dekormaling

16. desember 2020

Moderne kunst lot seg inspirere av moderne industrikultur og blir gjerne sett på som et urbant fenomenet. Like gjerne sto den i opposisjon og fremmet en motkultur med røtter i tradisjon. Ikke minst var folkekunsten en viktig kilde til fornyelse. Kunstnere som arbeidet i retning av ekspresjonisme og abstraksjon, kunne vise til bygdenes dekormaling med sin frie behandling av form og farge. Kunstnere som søkte seg mot et geometrisk og ornamentalt formspråk, pekte på tusenårige tradisjoner for dette. Modernistiske kunstnere imøtegikk påstander om at den kunsten de produserte var uten historiske røtter.