De mange måter å gå på…

Denne nedbeitede og ganske nakne, karrige og sydvendte åssiden tett på elven og byen kunne beplantes og det kunne lages stier og veier slik at byens befolkning kunne nyte vandringens og den friske luftens velsignelse i kort avstand fra sentrum. Etter at noen enkeltborgere hadde startet beplantning for egen regning og startet å anlegge en gangvei som vi i dag kaller Zik-Zak’en, ble Åskomitéen stiftet i 1880. Komitéen skaffet penger, planla og deltok i arbeidet mange generasjoner drammensere og tilreisende har kunnet nyte godt av. Navnene på initiativtagerne og senere sponsorer og støttespillere husker vi fordi noen av de mest populære stiene og stedene ble oppkalt etter dem: Wriedts benk, Wulfsberg Chausséen, Oscarstien, Thurmanns vei, Otto Lunds sti, boktrykker Købkes vei, Ingeniør Walters vei osv. Den viktigste kilden til kunnskap om dette er Per Otto Borgens bok Eventyret om Bragernesåsen, fra 1996.

Vi kan undres over hvordan et så storslagent og komplisert byggverk i ganske røff natur var mulig. Svaret ligger i at Drammen, den gang som nå, var en havne- og handelsby med blikket vendt både opp mot dalførene og fjellviddene og ut mot fjorden og det store utland. Det var romantikkens idéer om nærhet til naturen og forestillingen om at frisk luft og bevegelse både tjente kroppen og sjelen, som fant gjenklang her. Nærheten til trender i Tyskland, Sveits, Italia, Frankrike og England gjorde at drammenserne var helt i takt med tiden, at det å vandre var en kulturell aktivitet som kunne utvikles ved tilrettelegging. Tørrmurer i steinura og rekkverk ved de bratteste stup og mest spektakulære utsiktspunkter gjorde turen trygg, og på utvalgte steder ble det bygget paviljonger med enkel servering. Allerede lenge hadde norske naturvitenskapsmenn (botanikere, geologer, kartografer, meteorologer) erobret fjellet gjennom sin kunnskapsinnsamling, og malerkunstnere, diktere og komponister hadde besunget den nasjonale prakt som lå i bygdekulturen, fjordene og fjellmassivene. Og allerede i 1868 ble Den norske turistforening grunnlagt. Vandring var da arbeidet med byens Friluftssanatorium ble startet allerede blitt en mangfoldig, formalisert og stadig mer utbredt aktivitet. Romantikkens dyrking av inderlighet og innlevelse gjorde at det følsomme menneskesinnet kunne stemmes til å ta imot impulser fra naturens fremtredelse og slik skape en indre bevegelse, en vital egenaktivitet hos den som vandret, fritt og reflektert, uten annen hensikt enn å få en rik, reflektert opplevelse. Dette gjorde vandringen til en erfaring som kunne sammenlignes med kunstopplevelsen, den kunstopplevelsen som på slutten av 1800-tallet også la vekt på det med den personlige, deltagende egenaktiviteten. Det å gå for gåingens egen skyld ble nesten en kunstform. For det å gå på denne måten var noe ganske annet og mer enn bare å flytte sitt legeme fra ett punkt til et annet. Vandringens kulturhistorie er slett ikke identisk med transportens teknologihistorie.

Utstillingen tar utgangspunkt i Bragernesåsen som et friluftssanatorium for byens befolkning. At utstillingen kommer i 150-årsjubileet for Turistforeningen er et lykkelig sammentreff. På utstillingen blir vandringens mange former gjennom århundrene belyst, og vi vil også se hvordan bruken av de organiserte turløypene har endret karakter og i dag også brukes til trening og fysisk utfordring gjennom harde økter og toppturer. Vandringene og fotturene har en rik kulturhistorie, og vi vil se hvordan alt fra naturvern til moderne vandrekunst og reklame for sportsutstyr følger i gangens fotspor. Utstillingen vil vise Drammen som et kultursted påkoblet den store verden.

Åsmund Thorkildsen

Museumsdirektør