Arbos nyklassiske park på Marienlyst

Parkene har en historisk form som springer ut av idéer om hvordan en tidsperiodes havearkitekter mente en park eller en have skulle se ut. Men parker følger årstidenes og naturens vekstmønster. Trær, busker, gressplener og blomsterbed endrer seg derfor gjennom året og over årene. Og gangveier og stier slites av bruk. Store parkanlegg har gjerne flere stilelementer i samme anlegg.

På Museets hovedanlegg på Marienlyst ser vi noe av dette. Parken ut mot Konnerudgaten er en relativt fritt formet landskapspark. Den historiske 1700-tallshaven østenfor Gamle Marienlyst er symmetrisk og viser etter havearkelogisk undersøkelse og reetablering i 2009-2010 en formal vandrehave, med lysthus, staudebed og nyttevekster. Den er rammet inn av hekker. Hallingtunet er et bygdetun etablert i byen, med treklynger og tuntre. Rundt Lychepaviljongen er det typisk 1980- og 90-tallsbeplantning med rododendron og blankmispelhekk. Mellom Gamle Marienlyst og Museumsbygningen ligger arkitekt C.F. Arbos nyklassiske park, anlagt etter at museumsbygningen tegnet av samme arkitekt stod ferdig i 1930. Den stramme stilen er typisk for 1920-tallets reaksjon mot de romantiske parkers slyngende stier og asymmetriske treklynger.

Den nyklassiske parken har fått vokse fritt. Tilstanden i 2014 før reetableringen skjedde, viste en stemningsfull, frodig og til dels forvokst park, med et forenklet stisystem og uklare linjer og markeringer mellom de ulike delene. Den gav et fredfullt, lettere romantisk inntrykk. At parken i sin tid ble plantet slik, var bl.a. en følge av at det var tegnet to sidefløyer til den store museumsbygningen. Hver av disse skulle danne endepunktet for alléer som skulle binde den nye museumsbygningen til Gamle Marienlyst og ramme inn parken. Disse sidefløyen ble aldri bygget. Alléene ble derfor værene uten sine endepunkter og tankene bak strukturen ble ikke realisert. Ved bygging av Lychepaviljongen i 1990 og den derpå følgende plantingen av en lindallé ut mot Danvikgata, skjedde en ytterligere forskyvning bort fra intensjonene og den opprinnelige parkformen.

Det opprinnelige stisystemet var rettvinklet og mer komplekst enn slik det ble etter en forenkling på 1990-tallet. Kildene både på tegnestadiet (idéstadiet) og det som ble anlagt og beplantet, er altså flertydige. Museets fagfolk har derfor studert kildematerialet og foretatt en tolkning som ligger så tett opp til det nyklassiske ideal som mulig. Det som nå har skjedd er at det opprinnelige stisystemet er reetablert og grunnen drenert. For å hindre at kantstikking gjør stiene stadig bredere og at hjørner ikke slites, er det satt ned stålkanter for å sikre en varig form. Plenene er forhøyet slik at det ikke innbys til løping og sykling på kryss og tvers, men at parkformen skal få lov til å koreografere en tidligere tids forståelse av hva det vil si å vandre i en park. Bevegelse og blomster, har som mote, maleri og arkitektur sin egen stilhistorie. Man vandrer sakte og går i rette vinkler i et klassisk anlegg. Parkformen er blitt presis igjen og blitt til et forståelig kulturminne. Restene av alléen langs Lychepaviljongen er fjernet og den ene trerekken plantet på nytt. 

Den nyklassiske parken på Marienlyst er sommeren 2015 altså gjenfødt som et klassisk anlegg. Ved å trekke oppmerksomheten bort fra alléen fra Danvikgata, som gjorde museet til en gjennomfartsvei til og fra bysentrum, er nå den nesten 250 år gamle midtaksen fra lysthuset til Gamle Marienlyst, forsterket, og igjen er det parkene, ikke snarveien, som er stilt i fokus.

Åsmund Thorkildsen

Museumsdirektør