Bård Brodersen

Bård Brodersen (1927 – 2001) fremstår i dag som en av de betydeligste malere Drammen har fostret, og en av de få som i sin egen tid oppnådde en nasjonal anerkjennelse. Brodersen sto på 1950-60-tallet sammen med en forholdsvis liten gruppe malere for gjennombruddet for et modernistisk abstrakt maleri i Norge. Det var et kunstnerisk uttrykk som i sin tid ble sett på som radikalt og rabulistisk. I dag virker dette ubegripelig når man ser bildene opp mot vår tids samtidskunst. Det forteller oss at den formen for kunst Brodersen representerer ikke lenger er vår samtids uttrykk, men representerer et avgrenset kapittel av kunsthistorien. Utstillingen i Drammens Museum legger til rette for at Brodersen kan få sitt kapittel i denne historien.

I Brodersens generasjon hersket en utbredt forestilling om at kunst var forbundet med skjønnhet, fantasi og glede. Det medium han har til rådighet til å formidle dette gjennom er maleriet og de virkemidler som er knyttet til dette mediet; farge, stoff og ”flaten”, d.v.s. bildets to dimensjoner. ”Maleriet må ha sitt eget liv, akkurat som en blomst, en vakker pike er en levende skjønhet, skal og må maleriet være i form og farge”, skrev den unge Brodersen våren 1948.

Bård Brodersen tilhørte en generasjon malere som også hadde en klar forestilling om at begrepene kunst og kvalitet hang uløselig sammen. Kvalitetene knyttet seg til verkene som et materielt objekt og dets utforming så vel håndverksmessig som formmessig. Kvalitet betyr i denne sammenheng innebar at valg av materialer og utførelse sto i forhold til de estetiske målsettinger kunstneren hadde. For Brodersens del ga det seg uttrykk i at han livet igjennom eksperimenterte med de tekniske virkemidlene for å oppnå ønskede visuelle effekter. Brodersens bilder har ofte et særpreget materielt uttrykk som utslag av valg av bunnstoffer fra valget av materialet å male på, bindemidler og pigmenter til hvordan han påførte fargestoffet. Bildene har gjerne en tørr overflate som forsterker et inntrykk av bildene som uttrykk for noe skjørt, ja nesten porøst som er i en tilstand av stadig forandring. Selv om Brodersen var opptatt av de uttrykksmuligheter som lå i bearbeidelsen av materialene, var han i høyeste grad en kunstner som arbeider på grunnlag av synserfaringer av konkrete motiver. Med utgangspunkt i det sette utviklet han et formspråk der vi gjennom hele produksjonen kan lese et spenningsforhold mellom figurasjon og abstraksjon.

Etter et studieopphold i Paris 1950 begynte å arbeide abstrakt og debuterte på Høstutstillingen med et maleri der han forener en klar disponering av billedflaten i store abstrakte felt, med en forenklet figurfremstilling. Dette ble et gjennomgående grep hos Brodersen til inn på 1960-tallet da han en kort periode forenkler motivene til geometriske felt, før han utviklet det organiske formspråket som ble hans særkjenne og vesentligste bidrag. Formspråket karakteriseres av at formene dannes av fargefelt som brer seg ut over lerretet i bølgende bevegelser av ekspansjon og sammentrekning. De støter mot andre felt av vekslende utstrekning og det oppstår spenninger mellom feltene. Innenfor hvert av feltene nyanserer han fargen. Bildene domineres gjerne av en hovedfarge, som oftest blått eller rødt.  Det enkelte felt kan også punkteres ved at det oppstår et hull i fargen, der vi skimter et bakenforliggende plan ofte dominert av en kontrastfarge. Komposisjonene i disse bildene hviler gjerne på en betoning av diagonaler, som bidrar til å skape en følelse av dynamikk og spenning.

Innenfor norsk abstrakt maleri, som domineres av en abstraksjon der det geometriske skjelettet som oftest fremstår svært tydelig, utgjør Brodersens frie kolorisme et særegent innslag. Etter hvert lar Brodersen det enkelte strøk fremstå tydeligere og bildene går fra den tidligere fasen dominert av søken etter harmoni og balanse, til en mer spenningsfylt bruk av farge og over i en form for abstrakt ekspresjonisme. Brodersens abstraksjoner har vært assosiert til landskaper. Bildene har vært forbundet med så vel blomsterenger som skyer av farger. Selv knyttet Brodersen ofte betegnelsen ”fargemusikk” til bildene, antakelig fordi musikken ble ansett for å være den mest abstrakte blant kunstformene.

Det er viktig å understreke at for Brodersen som for hele hans generasjon var det illustrative et skjellsord. Kunst skulle ikke illustrere. Idealet var enhet mellom form og innhold. Bildet sto frem som en samlet symbolsk visualisering av livsopplevelser og følelser som var av en intersubjektiv karakter og kunne avleses spontant og intuitivt. Kunstverket var ikke et privat anliggende som fortalte noe om kunstneren til en betrakter, men et felles anliggende som fikk betrakteren til å reflektere med utgangspunkt i møtet med kunstverket. Kunstverket er altså ikke til underholdning men refleksjon og fordypelse over hvordan vi sanser, opplever og gir form og begreper til eksistensen. Det å gi kunsten en nærmest opphøyet rolle i tilværelsen kan vi også forstå som del av Brodersens generasjonstilhørighet der de eksistensielle spørsmål ble satt i fokus.

En vesentlig del av Brodersens produksjon besto av figurative bilder. I sine senere år malte han bilder med motiver fra Drammen som oppnådde stor popularitet. Han har også malt fra reiser i Spania og Portugal, fra Holmsbu og Tvedestrand. Selv om det er lett å gjenkjenne bestemte steder i bildene, er det også påfallende hvordan han omformer det observerte motivet til et spill av mønstre, former og farger beslektet med hva vi finner i hans abstrakte malerier. Gjennom hele sitt virke malte han naturstudier ved siden av de abstrakte bildene, og for ham var det ingen avgrunnsdyp kløft mellom de to verkgruppene. De sto i et indre dialektisk forhold, der han søkte inspirasjon for det ene i det andre. Ofte stilte han ut abstrakte og figurative bilder i samme utstilling.

Øivind Storm Bjerke