Norsk 1800-talls kunst (1800-tallet)

Tysk-Norsk  Romantikk

I kabinettene i første etasje er det i forlengelsen av Heyerdahlsamlingen samlet verk som viser nedslaget av den tidligste norske kunstneres kontakt med København og den europeiske kulturen. I  I. C. Dahls bilder ses tysk romantikk forenet  med den nye interessen for observasjon og studier av natur og folkelivsformer. Dette skapte bilder for en gryende nasjonal stolthet. Disse rommene vil vise to hovedtrekk i 1800-tallets norske billedkunst: de klassisk inspirerte studier og de som skildret historiske scener og hendelser på den ene side - og på den annen, de som gikk bort både fra klassisismens kjølige idealiseringer og historiekunnskap, og romantikkens fantasifulle innlevelse, dramatikk, idyllisering og svermeri. For disse var målet å finne sannhet i hverdagens uskjønne virkelighet (”realismen”) og naturens blotte fremtredelse, slik dens overflater og romlige former/forhold arter seg for den aktive betrakter i forskjellige belysninger og under ulike atmosfæriske forhold (”naturalisme”).
 

Historiske  forbilder

Norsk 1800-talls kunst viste sin interesse for historie både ved å gå til hollandsk 1600-talls genremalerier (Frants Bøe (1820-1891), Vincent Stoltenberg Lerche (1837-1892), Ladislaus Bakalowicz og Wilhelm Holter i Galleriet i Drammens Museum), til de store Europeiske kriger (Peter Nicolai Arbo (1831-1892) og til den norske landsbygdas gamle, truede bondesamfunn og kystliv (I.C.Dahl, Amaldus Nielsen, Adolph Tidemand (1814-1876) og Anders Askevold (1834-1900)).  For å vise forbindelsen med kontinentets og de kunsthistoriske samlinger, som disse norske utvandrede kulturpionéerer kunne se, er det presentert to gode Stilleben (hollandsk og tysk, henholdsvis tilskrevet Aert de Gelder (1645-1727) og av Philipp Sauerland (1677-1762), samt et typisk hollansk detaljrealistisk bybilde (O.R.de Jongh) (2), som i sin tur er en noe forsinket og historiserende utgave av de store 1600-tallsmalerne.

I dette kabinettet er det også montert et maleri av Ferdinand Theodor Hildebrand (1804-1874), Hans Gudes lærer i Düsseldorf. Bildet er malt i 1837 og viser Shakespeares Cordelia (Kong Lears datter), som er fremstilt som en frodig  kvinne, med bølgende, blondt hår og en krone som er ganske identisk med en vi finner på Sulamitts hode. Disse to verkene, som selv om de har renessanse- og bibelske forbilder, røper sin egen tid. De kunne ha ledsaget en flott oppsetning av en Wagneropera og viser at i kunsten er selv den fjerne fortiden noe vi ser gjennom et filter der samtiden (her midten av 1800-tallet) er stemplet på. Det vi ser er romantiske forestillinger om en litterær og religiøs fortid. I et annet bilde i dette kabinettet har vi en nærmere forbindelse med fortiden, siden Hans Arbiens (1713-1766) bilde av en staselig kledd sorenskriver er malt i den tid da slike øvrighetsskikkelser vandret rundt på bygdene. Vi ser i dette bildet en kontinental overklasseimpuls i det fjerne og bondske nord. Maleriet er antageligvis fra 1763 og forstiller Otto Laurentii Drajes (1724-80), sorenskiver til Eiker, Modum og Sigdal i den tiden da glassblåserne, gravørene og sølvsmedene i distriktet skapte de kulturhistoriske skatter vi i dag gleder oss over i Drammens Museums faste samlinger (Nøstetangenrommet i Hovedbygningen). Arbien var en feiret og sofistikert kunstner fra København på besøk i Norge. Vi kan vel bare begynne å forestille oss hvordan man i det fattige landsbygdas Norge på 1700-tallet må ha opplevet en slik øvrighetsperson.

 

Nasjonalromantikk  og  Det  Sublime

I. C. Dahl utviklet seg fra å være en stiv og maniert håndverksmaler til en betydelig europeisk landskapsmaler. Etter studier i København havnet han i Dresden, der han i mange år var en skattet professor. Han var nær venn og kollega med den betydelige tyske romantiker Caspar David Friedrich (1744-1840), som også var utdannet i København. Dahls gemytt og hang til de store samlende landskapsskildringer, med full kontroll over perspektiv og dybdevirkning, passet bra til den romantiske perioden han virket i. Dahl verdsatte naturens dynamikk og skiftende stemninger. Han var ikke bare en landskapsmaler, men like mye en skildrer av det vi i dag kaller kulturlandskap. Som den første av de nasjonalromantiske malerne, er det typisk at han ofte valgte motiver med synlige spor av levet historie og av dagsaktuelt liv (5). Dahl var med å stifte Fortidsminnesmerkeforeningen.  Han var ikke en symbolistisk romantiker, men svært dyktig til å vise landskapsstemninger som noe som pekte på menneskets plass i den storslåtte naturen, og han kunne skape nesten mystiske stemninger i sine måneskinnsbilder. Det lengste han vel kom i symbolsk retning er Bjerk i Storm (1849, Bergen Kunstmuseum), som det ikke er så vanskelig å legge overført betydning i.

I bildet Fra Bastei, som er malt så tidlig som i 1819, ser vi en demonstrasjon av  romantikkens landskapssyn i møte med det romantiske miljøet i Dresden. Menneskene er i slike landskapsskildringer små, og deres utsatte posisjon i det endeløse universet vises ved at de står på utsiktshøyder, ved stup eller ved en opprevet kyst. Det store landskapsrommet i bildet er det kunstfilosofene på 1700-tallet (Edmund Bruke og Immanuel Kant) har kalt ”kilder til det sublime”. Typisk sublime scener er store, åpne landskapsrom, havet i stillhet og storm (Peder Balke (1804-1887), bratte juv og fjellmassiver, ildebrann (Thomas Fearnley), skipsforlis i storm (I. C. Dahl, Peder Balke og Hans Gude) (5) og voldsomme fossestryk (I. C. Dahl) – alt sammen motiver vi finner hos düsseldorferne. Det sublime er pr. definisjon det u-endelige, det som virker truende ved sin storhet og som gjør mennesket lite. Landskapsopplevelser som er kilder til det sublime vekker altså en frykt, som først slipper når personen skjønner at den ikke faller, at lynet eller stormen ikke vil slå en i hjel, at draugen ikke greier å trekke en ut over stupet og ned i avgrunnen. Ved erkjennelsen av at man tross alt står sikkert i sitt møte med verdens veldighet, oppleves en fabelaktig lettelse; man føler seg opphevet. Slik virket den tyske romantikken i norsk nasjonalromantisk utgave.  

Hans Gude var selv düsseldorfer og lærer for mange av de norske, både i Düsseldorf, Karlsruhe og Berlin (bl.a. Johan Fredrik Eckersberg, Amaldus Nielsen, Anders Askevold, Frederik Collett (1839-1914), Vincent Stoltenberg Lerche, Johannes Grimelund , Eilif Peterssen (1852-1928), Wilhelm Holter, Frits Thaulow (1847-1906) og Carl Wilhelm Barth (1847-1919), men hans gemytt og lange professortid, viser også en mer nøktern og realistisk fremstilling av norsk og walisisk natur. Gudes mesterskap finnes ikke minst i hans evner som skildrer av skiftende værforhold og han var en havoverflatens, fjellmassivets og skyformasjonens mester.

Som Flintoe og Dahl arbeidet både Adolph Tidemand og Anders Askevold med norsk bondekultur. De var nok klar over skiftene i folks livsform og at den norske bondekulturen både gav grobunn for nasjonal identitet og selvstendighetstrang, og at dette samfunn samtidig var i ferd med å gå over i historien. Tidemand kjenner vi fra samarbeidet med Gude og fra folkloristiske studier som gir mye kulturhistorisk informasjon, mens Askevold er og forblir de norske kuenes maler. Det er naturlig å se Tidemand og Askevold som norske genremalere, nasjonale utgaver av spesialister i forlengelsen av den hollandske, tyske og franske tradisjonen fra 1600- og 1700-tallet. Dette var ikke uvanlig i tidens norske historistiske maleri. Frants Bøe – som her er representert med et lite rødglødende  stemningslandskap fra Norland - var mest kjent for sitt blomsterstilleben maleri, mens Vincent Stoltenberg Lerche gjorde karriere som kirkeinteriør- og kloster- og munkemaler, noe vi ser av de to maleriene i Drammens Museum.

 

Historier  og  Myter

Eduard Fisher (1852-1905) var utdannet i Berlin og München. I landskapsbildet Spreeufer ses en nøktern, ganske realistisk, gjengivelse av motivet. Det som skiller det fra et realistisk bilde er stemningen. For hele bildet fylles av en blygrå, sølvskimrende og nesten svertet koloritt som legger en mollstemt, tung, overskyet himmel over landskapet. Denne tonen gjenfinnes i mye akademisk maleri fra den tiden og preger mye av kunsten som ble til i München.

Peter Nikolai Arbo (1831-1892) var ikke i München til tross for at han som de, arbeidet meget med historiemaleri. Han var utdannet i København og Düsseldorf, men tilbrakte over ti år i Paris (1863-1974). Hans interesse for det nasjonale var preget av myter og historiske hendelser mer enn bondebefolkningen og den norske naturen. I Paris tok Arbo inntrykk av fransk akademikunst og historiemaleri, noe han også hadde fått indirekte via sine lærere i Düsseldorf. Som historiemaler, og med viktige motiver (Åsgårdsreien og diverse Slagscener) (3) der hester og rytter var viktige, ble han en spesialist på hestemaleri. Hans resultater innen den genren kan bl.a. beskues på Gulskogen Gård. Museet viser en skisse til hovedverket Åsgårdsreien fra 1868 (som kan ses på Aass bryggeri i Drammen). Åsgårdsreien har sitt tema fra nordisk mytologi og fra Johan Sebastian Welhavens dikt. Ordet er tillagt flere betydninger, bl.a. "asernes ferd" og den "fryktelige reia". I maleriet ser man de hjemløse dødes ville jakt over himmelen, den de i følge folketroen steg ned fra for å hjemsøke jorden.

Vincent Stoltenberg Lerche,  Harriet Backer (1845-1932), Eilif Peterssen  og Christian Skredsvig (1854-1927) var alle i München, mens Wilhelm Holter var i Berlin og Leipzig. Skredsvigs tegning Barnestudie (tegnet i München i 1899) tilkjennegir noe av den sentimentalitet man fant i dette miljøet og har en viss sammenheng med Hans Heyerdahls (1857-1913) barnebilder (bl.a. Italienergutt, 1881).

Stephan Abel Sinding (1846-1922) har laget terracottaskulpturen Kvinne som tilber den efesiske Artemis (1904), som har et mytologisk motiv. Artemis er jaktgudinnen (identisk med den romerske Diana), som også vokter kyskheten. Sinding var elev av Julius Middelthun og gjennomførte senere studier i København, Roma og Paris. Tema for denne skulpturen viser betydningen av at universitetene formidlet kunnskap om den antikke kulturarven, mens den erotiserende og dekorative formen tilkjennegir symbolismens påvirkning, den som dyrket svulmende og linjemyk kvinnelig skjønnhet og erotikkens mysterium.

Direktør Åsmund Thorkildsen
Drammens Museum