Kay Bojesen (1886 – 1958) – Dansk design for det moderne liv

Kronologisk skjedde utviklingen motsatt vei. Han startet som kjøpmannslærling og endte som kunstner. Han var det amerikanerne ville kalt «an artist as a man of the world.»[1] At en kunstner som ikke lenger er beskyttet i sitt elfenbenstårn og med kirke og aristokrati som generøse velyndere, må kjenne bakkekontakten i det samfunn han skal virke i. I nyere tid snakkes det om at også billedkunstnere må være entreprenører og ta hensyn til produksjonsliv og markedsmakt. I et demokrati er også kunst en næring, noe en dansk formgiver som Kay Bojesen var tidlig ute med å innse.

Kay Bojesen var sølvsmedlærling hos selveste Georg Jensen, og han blir av noen sett som Jensens arvtager. Bojesens lange karriere faller sammen med storhetstiden i dansk arkitektur og formgivning. Blant hans kolleger og nære venner teller Arne Jacobsen, Hans Wegner, Poul Henningsen, Kay Fisker, Axel Salto og Finn Juhl. Alle disse, som sammen med svensker, finner og en og annen nordmann, danner kjernen i begrepet Scandinavian Design, skapte radikalt ny form i samarbeids med produksjonsbedrifter og omsetningsledd. Det skyhøye nivået på dansk møbelkunst på 1900-tallets midte er en følge av mange små snekkerbedrifter der nivået på håndverket var svært høyt. Og for å kunne selge til et generelt marked trengte man markedsføring gjennom utstillinger og salgssteder. Bojesen var også en pionér i utstillingsteknikk, med tablåer og miljøer for gjenstandene.

Noen av disse utstillings- og salgsstedene er blitt legendariske. Den Permanente som holdt til i Vesterportgården midt i København mellom 1931 og 1981 kom til etter en idé unnfanget av Bojesen og direktør for Holmegaard glassverk, Christian Grauballe. En annen legendarisk adresse i København var Kay Bojesens verksted og utsalg i Bredegade 47, som han åpnet i 1935 og som ble drevet videre av hans enke etter 1958. Kay Bojesen var en meget sosial mann, som også knyttet kontakter internasjonalt, ikke minst i det moderne designmiljøet i USA. Han var, som sønn av direktøren for Gyldendals Forlag, tidlig oppmerksom på den kunstneriske praksis’ forhold til økonomien og samfunnets utvikling. Derfor engasjerte Bojesen seg i foreningslivet og han skrev pamfletter og leserinnlegg i avisene når han tenkte at ny refleksjon over kunsthåndverkets rolle, betydning og vilkår, burde komme offentligheten for øre. Hans kunstneriske profil var preget av faglig alvor, kompromissløse kvalitetskrav, engasjement og livsbejaende overskudd og humor.

Bojesen startet sitt kunstneriske virke som sølvsmed. I begynnelsen skapte han gjenstander i det danskene kaller «skønvirke», den elegante stil som hos oss kalles jugend. Men som en moderne mann, ble Kay Bojesen raskt klar over at en forenkling av form og en fjerning av utvendig ornament passet bedre til den nye, enklere, mer demokratiske livsstil. Allerede på 1930-tallet tegnet og utførte han tekanner og bestikk i funksjonalistisk stil. Bojesen var hele livet tilhenger av sølvet som et vakkert materiale, som ikke behøvde være blankpusset hele tiden og som bare ble foredlet av riper etter bruk. Daglig bruk gav patina og skjønnhet til sølvet. Men materialpriser og rasjonering i forbindelse med krigen, gjorde at andre materialer måtte, og dermed kunne, velges.  Pragmatikken i dette ser vi spisebestikket Grand Prix fra 1938. Bojesen designet og utførte i sølv et sett av kniv, skje og gaffel. Det var helt ornamentsløst, men tungt og godt hånden, og godt å spise med. Han var svært opptatt av bruken, som skulle være behagelig. Men like mye at det skulle være vakkert utført og dermed en fryd også for øyet. Bestikket vant første pris (Grand Prix) på designtriennalen i Milano. Tidlig på 1950-tallet ble dette bestikket satt i masseproduksjon under navnet Grand Prix, men nå i rustfritt stål.

Med lite og kostbart sølv måtte Bojesen tenke ut et nytt materiale for sine boller og fat. Valget falt på tre – som hadde en slik storartet tradisjon i moderne, dansk møbeldesign. Han samarbeidet bl.a. med Finn Juhl, som tegnet noen av modellene; andre tegnet Bojesen selv. Når det ble mangel på eksotiske tresorter, bruket han danske, som eik og bøk.  Bojesen bruket også nye materialer som melamin og bakelitt.

Kay Bojesen var et oppkomme av idéer. Han lot hendelser i dagliglivet og samfunnet inspirere. Noen av hans designklassikere er knyttet til leketøy, et felt der han var en virkelig pionér. De berømte «Gardere», gardistene, kom til i forbindelse med den populære Kong Christian Xs 70-årsdag i 1940. Rytterparaden skulle gå utenfor butikken i Bredegade, og Bojesen fikk laget fire 1 meter høye gardister malt i rene farver satt opp utenfor butikken som en æresgarde for kongen. Denne figuren, med rødt, blått og hvitt tøy og den sorte bjørneskinnlue på toppen, er blitt en internasjonal designklassiker. Likeså den sjarmerende og sjeldne lundefuglen, det danskene kaller «søpapegøjen». Den ble laget som del av et grønlandsk miljø i forbindelse med det danske kongeparets besøk til Grønland på begynnelsen av 1950-tallet. Det kunne være enkelthendelser som dette, selvfølgelig bredt dekket i massemediene, eller større kulturelle bevegelser som inspirerte Bojesen. Hans verk står derfor i intim forbindelse med hans tid og brytningene i den.

At han skulle arbeide så mye med leketøy henger selvfølgelig sammen med den moderne pedagogikken. 1900-tallet er kalt «Barnets århundre»[2]. Den nye pedagogikken både i Europa og USA – typisk nok nedslagsstedene for Bojesens kunst – ble kalt «child centered». Bojesens leketøy var et uttrykk for at han verdsatte denne nye tendensen, og dets tidlige suksess hang sammen med den store utbredelsen av nye barnehager i Danmark, steder der man ville ha moderne kvalitetsleketøy. Men hans leketøy var aldri tørt og didaktisk; det var alltid smil og undring. Igjen var han nådeløs i sine kvalitetskrav. Leketøyet bygger på noen enkle grunnformer, materialene kunne være ubehandlet tre eller malt i rene farver. Å studere Kay Bojesens tegninger av dyrene gir innblikk i hans funksjonalistiske kreativitet. Enkle geometriske former kunne kombineres til ulike dyr. Og han tenkte hele tiden på syntaksen/relasjonene mellom delene, slik at de kunne produseres effektivt og settes sammen på en måte som gjorde langvarig bruk både behagelig og mulig. Form og materiale skulle være like slitesterke, et synspunkt formulert av arkitekten Adolf Loos allerede i 1908.

Leketøyet ble forholdsvis kostbart, men også holdbart. Han testet ut leketøy og fortsatte bare å produsere det som barna selv spontant grep etter. Det gikk i dukkevogner, biler, gyngehester, bondegårder, skip, norske skiløpere, busser, små eneboliger, havner, togsett, en skyskraperby osv.: By og land, hand i hand; ute og hjemme var like naturlige deler av det hele. Leketøyet var ikke bare til å variere og eksperimentere med, det var også noe som åpnet barnets sinn for en større verden.

I den moderne, urbane vestlige verden er de botaniske haver og dyreparkene eksotiske miniatyrverdener på besøk, langt borte fra. Bojesen likte hele livet å besøke dyrehaven, og blant hans viktigste og mest kjente verk er apen, sebraen, elefanten, flodhesten, «søpapegøjen», bjørnen og isbjørnen – ingen av dem «typisk danske». I tillegg til sølvet er det leketøyet som har gjort Kay Bojesen til et verdensnavn. Leketøyet ble hans nisje i den formverden som kalles Scandinavian Design.  

Utstillingen i Drammens Museum er et samarbeid med Sofienholm utstillingssted i Lundby utenfor København, Rosendal Design Group som i dag produserer Kay Bojesen design, og familien Bojesen.

Åsmund Thorkildsen

museumsdirektør

[1] Uttrykket er hentet fra kunstneren Allan Kaprows kjente essay, «The Artist as a Man of the World», skrevet i 1964. Kaprow viste til det som i dag sier at kunstneren må tenke og agere som en entreprenør.

[2] Tittelen på en bok av svenske Ellen Kay utgitt i 1900. Boken fikk enrom internasjonal betydning for pedagogikk og barnets mer selvstendige plass i familien, klasserommet og samfunnet.